Kyrre Andreassen er ved siden av Jonny Halberg den fremste representant for skittenrealismen i norsk litteratur, et begrep som særlig ble brukt på 1990-tallet, der helten ofte er en ensom mann på bygda, innesluttet i sin egen tankeverden.
Sjangeren kan spores til amerikansk dirty realism, med forfattere som Raymond Carver og Charles Bukowski.
Nå er det gått ti år siden Andreassens forrige romanutgivelse, «Svendsens Catering». Desto mer gledelig er det å konstatere at årets roman er svært vellykket, og nominert til årets Bragepris, som deles ut 23 november.
Kyrre Andreassen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Andreassen går rett på sak i åpningskapittelet:
«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen.»
En gang hadde livet vært lysere for Krister Larsen, alt var på plass: Jobb, leilighet, bil, hundre tusen i banken og kjæreste.
Men nå har elektrikeren med yrkesstolthet og ryggprolapser stått uten arbeid i ett år, og en «fysak» på NAV gir ham jobb som vikarlærer på introduksjonskurs for voksne utlendinger, modul1, skjønt Krister sa at han ikke var noen pedagog.
Det går på et vis, det også, i hvert fall til Magomed fra Tsjetsjenia får forespørsel om å bygge en pergola til Marianne; for etter 15 års ekteskap oppstår litt slitasje, og Marianne mente det ville bli herskaplig med en pergola ute i hagen. De hadde vært på ferie i Roma sammen, og de hadde spist på en restaurant som het La Pergola der nede, det var slik Marianne fikk ideen. Uansett var det kanskje ikke så smart av Krister å gi jobben til Magomed?
Når man den ene dagen driller utlendingene i arbeidsmiljøloven og den neste fisker etter svart arbeid fra den samme gruppa, som Krister selv uttrykker det.
For det er Krister Larsen, denne mannen i livskrise, som fører ordet i en monolog over 350 boksider. Det er et dristig grep som Andreassen lykkes godt med, i et språk med mange innskutte setninger, ordspill og bevisste gjentakelser – uttrykt i moderert Drammens-dialekt:
«For all del, det er lov å gå ut på byen, og hvem har ikke slåss på byen, det er hardt arbeid og dårlig betalt, hvem har ikke det, men jeg kjenner lusa. Det store spørsmålet var hvilken ungdomsklubb han hadde raska med seg henne fra. Hun så ut som om hun var cirka fjorten år. Raska henne med seg fra en ungdomsklubb ute i huttiheita mens hun sto og venta på tur ved kurongbordet, blubbete og fin.»
Med til vokabularet hører også ord som absurdament og ruslement. Et magnetisk armbånd blir magisk, og så videre.
Ganske fiffig lest i den rette sammenhengen.
Krister med prolapsene er ingen umiddelbart sympatisk person; han har åpenbart både gode og dårlige sider, og deler for eksempel ikke den oppfatningen at vold aldri er løsningen. Men han er også en følsom mann med omtanke for sin sønn og interesse for antikk historie.
Kyrre Andreassens format som forfatter viser seg i siste del av romanen, der han med et lakonisk og tilsynelatende enkelt språk makter å mane fram en underliggende uhygge som øker i intensitet, mot en slutt som må sies å være vidåpen.