Det er ikke tilfeldig at billedkunstneren Richard Tuschmans meditasjoner over maleren Edvard Hopper pryder coveret på de to siste bøkene til den amerikanske forfatteren James Salter (1925-2015).
Salter skriver slik Hopper maler; illusjonsløst, vakkert, uten pynt eller symbolske undertoner, ensomme mennesker, alene eller sammen med andre.
Salter døde forrige helg, så vidt fylt 90. «Alt som er», ute på norsk i Merete Alfsens suverene oversettelse, ble hans siste roman. Den handler om livet, døden og våre bestebelser på å gjøre det beste ut av det hele.
Her er ingen hendelser fra fortida som kommer krypende inn og forrykker tilværelsen.
Boka rommer ingen skjebneregnestykker som går opp til slutt, med tragisk eller lykkelig konsekvens. I likhet med Edvard Hopper avbilder Salter tilværelsen uten formildende omstendigheter eller det motsatte.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
De blir skilt før de får noen barn, og de neste 30-40 åra er Bowman rastløst på jakt etter tilfredstillelse i form av korte eller langvarige forhold til kvinner. Han blir elsket, ikke minst fysisk. Salter bidrar med noen ganske intime erotiske skildringer. Et godt seksualliv er på grensa til «et gudsbevis».
Men han blir også sveket stygt, uten at han egentlig gir opp. Vi forlater ham i 60-årsalderen. Han er blitt gammel nok til å gruble over døden, «men han hadde aldri greid å forestille seg den, det å ikke være mens alt annet fremdeles eksisterte...han skulle ta med seg alt han hadde opplevd».
Bowmans historie er ryggraden i boka, men den myldrer av bipersoner, statister og detaljer, som hver er forsynt med nøye utvalgte skjebnetråder, uttrykt så økonomisk som dette:
«...en skikkelse fra Dickens, korpulent og kolerisk, med en uhelbredelig kjærlighet til kvinner, som en gang hadde drevet ham til et selvmordsforsøk da han ble avvist av en han elsket. Han kastet seg ut av et vindu i fortvilelse, men landet i noen busker. Han hadde vært gift tre ganger, og hver gang, merket man seg, med en kvinne med større bryster enn den forrige.»
Dette er en god bok å lese. Setningene føyer seg eføyaktig opp langs livets vegger. Det handler om savnet «av et reelt midtpunkt i tilværelsen». Til sjuende og sist om dødsbevissthet. Meménto mori, som latinerne sier. Husk, du skal dø.