Anmeldelse: Jonathan Franzen skravler i stykker sin siste bok
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Wonderboyen Jonathan Franzen regnes som samtids-Amerikas store kronikør. Men i mastodonten «Renhet» sitter jeg hele tida og lurer på hvor jeg finner hans påståtte briljans.
Den dukker riktignok opp her og der, men drukner i maniske gjentakelser og soap-aktig skravling.
Thriller-aktig
Romanen handler blant mye annet om den Julian Assange-aktige samtidsforføreren Andreas. Han har blitt verdensberømt for sitt mot og sin edelhet, etter at han slo seg opp på å avsløre Stasis hemmelige arkiver. Andreas fortelling tar oss tilbake til DDR på syttitallet, der hans far hadde ansvar for det korrupte landets kreative økonomi, og den strålende vakre og partitro moren underviste i engelsk.
Thriller-aktig
Det skal vise seg at de tilsynelatende vellykkede foreldrene hadde hemmeligheter. Det får også den notorisk kåte onanisten og kvinneforføreren Andreas etter hvert, i en bok som antar thriller-aktige former.
Kiosklitterær intrige
Delen fra Berlin er bokas beste parti. Der skjer det noe. Før det får vi en Bridget Jones-aktig fortelling om unge Pip, egentlig Purity. Hun bor i et falleferdig okkupert hus med noen underlige typer, har en skrullete mor, et kaotisk kjærlighetsliv og ingen tro på seg selv. Det er flere skikkelser og fortellinger her.
Kiosklitterær intrige
Vi møter Leyla som er gift med en pompøs og mislykket romanforfatter, men som egentlig elsker Tom. Tom på sin side kan ikke glemme sin skrullete ekskone, som forsvant mange år tidligere. Etter hvert skal disse skjebnene forbindes, i det som vel må kalles en kiosklitterær intrige.
Glitrende portretter
Jonathan Franzen er ikke dårlig. Det bare renner ut av ham. Glitrende psykologiske portretter, dels karikerte riktignok, og spark i alle retninger. Mot totalitære regimer, gjennområtne konsern og internettets løgnaktige frihet.
Glitrende portretter
Noen passasjer er utrolig morsomme. Som den om kunstnerinnen og feministen som vil bruke livet sitt på å kartlegge sin egen kropp, centimeter for centimeter, for «å kreve kroppen sin tilbake, stykke for stykke, fra mennenes og kjøttets verden». Hun kan bare elske under fullmåne, og er en så fanatisk tilhenger av rettferdighet at hun nekter mannen å stå og tisse. Det er et hån mot kvinnene som må sitte.
Ingen kjerne
Men «Renhet» er en frustrerende bok. Man må gjennom en vegg av skravling og kjærlighetsintriger og nesten maniske gjentagelser, og så er det liksom ingen kjerne der. Franzen gir oss alt inn med te-skjeer, og blir på samme tid overtydelig og diffus.
Ingen kjerne
Samtidskritikken blir mer karikert enn interessant, og mot slutten føler jeg meg snytt. Var dette alt?
« «Renhet» »
Jonathan Franzen
Sjanger
Forlag
Ceppelen Damm
Oversetter
Monica Carlsen
Utgivelsesår
ISBN
9788202423278
Lik Dagbladet Pluss på Facebook