David Foster Wallace tok sitt eget liv i 2008, etter å ha kjempet mot depresjon i årevis. Han hadde gjort suksess med sin mastodontroman «Infinite Jest» fra 1996, og deretter utgitt flere artikkelsamlinger, småskrifter og noveller. I flere år før sin død jobbet han på et nytt storverk, «Den bleke kongen». Etter selvmordet samlet enken, agenten og redaktøren hans sammen en mengde fragmenter og monterte litt av det sammen til denne «romanen».
I likhet med den over 1000 sider lange «Infinite Jest» er også «Den bleke kongen» det man kan kalle en umulig bok.
Både stilistisk og tematisk setter den leseren på interessante prøver. Boka er et løst flettet teppe av bagateller, observasjoner, lange strenger av byråkratiske formularer, overraskende replikkvekslinger, sosiale analyser og kløktige drøftinger av klisjeene som omgir oss. Det er krevende å lese, men du overkommer den største hindringen når du slipper taket i vårt iboende ønske om å forstå det som står i teksten til bunns, og lar det potensielt kakofoniske på egen hånd få danne strofer, harmonier og melodier. Det blir i høyeste grad givende.
Det oppstår plunder når ikke bare David Foster Wallace blir overført til kontoret, men også den langt viktigere David Frances Wallace.
Denne navnelikheten gir forfatteren anledning til å dukke ned i en omfattende analyse av hva det var ved systemet som skapte problemet. Galskap, men uhyre interessant, ikke minst stilistisk.
Vi føler individet drukne i dette kjedsomhetens hav, og slik blir også denne boka en traktat om depresjon, enda en vemodig erkjennelse av tilværelsens iboende og uimotståelige meningsløshet. Boka får aldri noe overordnet grep, og nettopp denne fortvilte kavingen i byråkratspråkets tunge dønninger — med ett og annet lyrisk nødsignal — må peke mot forfatterens triste endelikt. Han ble en konge uten kongerike.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
I en av sekvensene får vi en 22 siders lang samtale i en heis, av en gruppe navnløse personer som tydeligvis er blitt stående fast. De diskuterer voldskult og fremmedgjorthet, sekstitallets opprørsånd, den lille mann mot systemet, individualitetens tragedie osv. Det er umulig å holde de talende fra hverandre, og dette blir ekstra tydelig når det én eneste gang forekommer et «sa jeg». Å? Er «jeg» med her? Hvem av dem er det?
Men deretter får vi en stram tilståelse av et etisk overtramp forfatteren tydeligvis begikk i sine tidlige universitetsår — et overtramp som skulle koste ham dyrt og også derfor gi stoff til gode resonnementer rundt eliteuniversitetenes hyklerier.
Ikke minst førte overtrampet til at den talentfulle unge Wallace ble sendt i et slags eksil på et skattekontor et stykke hjemmefra, der han jobbet i et drøyt år og støtte på bokas persongalleri.
Leonard, som er «alltid beredt», er den som får gjort noe, mens alle andre er lamslåtte. Om han ikke blir populær av det, fører det iallfall til at de andre guttene slutter å pisse kollektivt på ham i dusjen etter gymtimene.