«De siste vitnene» er femte bok av Svetlana Aleksijevitsj på norsk i løpet av knappe 3 år. Dermed er hennes store verk ajourført på rekordtid. Også denne boka byr på vitnesbyrd fra noen som har opplevd grusomheter:
Barna som opplevde fedrelandskrigen da Tyskland og Sovjetunionen utkjempet en konflikt uten sidestykke i menneskets historie.
Det foregikk i de endeløse landskapene inn mot Russlands kjerne. Der hadde folkeslagene levd med skiftende grenser, med gnisninger og kiving om de gode områdene. Nå skulle det settes punktum.
Gjenværende slavere skulle være, ja ... slaver. Barna som nå forteller til Svetlana, var små. De var 4, 9, 11, 14, da de så hjemmene bli brent og foreldrene forsvant. De sulter så sterkt at de spiser bark, gress, jord og skjorteknapper.
Noen av barna blir barnesoldater, hjelper partisanene, får våpentrening og farlige kuréroppdrag. Noen blir torturert av nazistene.
Noen blir tvunget til å gå foran de tyske troppene for å sikre dem mot partisanminer. De skal altså sprenges i lufta for å beskytte herrefolket.
Noen av barna dør av blodtapet.
Andre barn blir solgt som tvangsarbeidere som skal plukke stein ut av åkrene for det tyske herrefolket. Herrefolket ...
Hele tiden minnes vi om den konstante nedverdigelsen. Disse okkupantene som med våpen i hånd opphøyer seg til herrefolk.
Vi vet jo at nordmenn var med. Vi vet jo at Quisling mente nordmenn hadde særlig rett til å dominere folkene innover i det endeløse landskapet.
Vi har lest Bjørn Westlies og Wenche Mühleisens glimrende bøker der de forsøker å finne ut hva pappa drev med på østfronten. Svaret står her. Om de ikke selv torturerte barn og tappet blod av dem, var de iallfall med i det gigantiske prosjektet som ville slikt.
Det er lite dyrking av helter, men partisanene er gode, tyskerne grusomme.
Noe annet ville vel vært umulig å si i Sovjet, og det er forsåvidt troverdig nok. At andre mulige vinkler ikke har plass, gjør ikke at boka blir feil.
Teksten er gripende i sine plutselige brudd og sin varsomme tematisering av det traumatiske i slikt minnearbeide.
En kvinne forteller om en massakre hun overvar da hun var 13. Til slutt: «Hvorfor har jeg fortalt deg dette? Nå er det enda mer forferdelig for meg enn den gang. Det er jo derfor jeg ikke vil minnes.»
Innimellom er det også mer rørende eller pussige minner som kommer fram. Hva husker barn best?
«Huset vårt hadde brent ned, hagen hadde brent ned, på epletrærne hang stekte epler. Vi plukket dem og spiste.»
Svetlana Aleksijevitsj
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN