Det som er synd med disse fine bøkene, er at de neppe havner på nattbordet hos Listhaug & co

Det hender det kommer flere bøker samtidig om aktuelle emner, og denne høsten er det duket for flere titler om flyktninger og konflikt, særlig om Syria.

TV 2-reporter Fredrik Græsvik og Dagblad-journalist Linn Kongsli Hillestad har skrevet bøker med nesten samme tittel.

Felles for de to er at de tar utgangspunkt i konkrete flyktningers bakgrunn, reisemåte og ankomst til Norge. Begge har funnet fram til sine informanter, de har ikke banket på hos forfatterne. Begge gir bakgrunnsinformasjon om regimet i Syria, om undertrykkelse, massakrer, protester, tortur, revolusjon, islamisme og demokratiske håp. Begge skildrer natur som kan være både karrig og fruktbar, begge skildrer en fortid der folk levde fredelig sammen, deretter krigens groteske ødeleggelser og de vanvittige kostnadene på mennesker, fysiske omgivelser, samværsformer og kultur.

Begge benytter skjønnlitterære triks i fortellermåten, med innlevelse i personenes reaksjoner og refleksjoner, ordlagt av forfatterne basert på samtaler. Vi hører ikke informantenes røst, som fortellere. Græsvik er til stede i sin tekst i større grad enn Hillestad, men så har han da også mye å by på fra en begivenhetsrik yrkeskarriere. Han har fire bøker fra sitt reporterliv på rullebladet allerede.

Selv på plass

Græsviks bok gir en omfattende historisk framstilling av situasjonen i hele Midt-Østen, inkludert 11. september, invasjonen i Irak, Tahrir-plassen, Gaddafis fall, Tunis, og så videre. Forfatteren viser god forståelse for USAs mange mislykkede forsøk på å manipulere. Jeg savner likevel mer analyse av motivasjonene bak de ulike militære innsatsene, særlig spørsmål om økonomi og petroleum. Libya har masse olje, Syria ikke.

Det syriske regimets bestialske grusomheter dekkes godt i begge bøkene, men der Hillestad konsentrerer seg om familieskjebner til folk som etter hvert skal flykte, er over halvparten av boka til Græsvik rene framstillinger av kriger og storpolitikk, gjerne med ham selv på plass som reporter.

Disse partiene er dramatiske og gode, men det er skrevet mye om dette før, også av ham. Å bruke såpass store passasjer på dette i en bok som heter «Flukten», er litt rart. Begivenhetene blir i altfor liten grad vinklet fra flyktningenes perspektiv.

Boka blir først virkelig god i tredje del, der han på 60 sider følger sin familie gjennom et Europa i kaos. Scenene fra grenseovergangene i Makedonia og Ungarn er voldsomme og fortvilede. Han har selv vært til stede også der, og han klarer å plassere seg inn i begivenhetene på en måte som gir perspektiv og dybde. Græsvik står på den ene siden av piggtrådgjerdet, de fortvilede folkemengdene på den andre. Systemene bryter sammen. Myndighetene er like villrådige som flyktningene.

Tyrkere og ottomaner

Hillestads bok er nærmere på menneskene, men svekkes av en litt for innfløkt struktur. Det er mange skifter av tidsplan, og altfor mange onkler, fettere og kusiner. Det er vanskelig å holde styr på de ulike trådene til de tre unge hovedpersonene og stedene de er på. Som leser har jeg få knagger å henge opplysningene på.

Samtidig skaper nettopp dette en slags produktiv motløshet hos leseren: Det er jo så digert, de er jo så mange!

Forfatter: Linn Kongsli Hillestad

Det som derimot ikke er så produktivt, er en del slurv og slinger, som forlaget selvfølgelig skulle hjulpet forfatteren å luke vekk. «Rustrød murstein på taket» skulle kanskje vært takstein, teglstein? Klassekameraten Deeb blir henrettet to ganger i samme avsnitt, én gang av mukhabarat og én gang av Daesh. Lawrence av Arabia hadde ikke «drevet tyrkerne ut av Det ottomanske riket». Og hva i all verden er «enorme veggmalerier av stein»?

Høflig politi

Det forferdelige Syria, med all sin tortur og ødeleggelse, satt opp mot et nærmest perfekt, idyllisk Norge der politet er høflig og kommunen hjelpsom, blir litt enerverende i begge bøkene. Joda, kontrasten er stor, men den er ikke absolutt. Det finnes faktisk uhøflig behandling av syrere også i Norge. Græsvik minner oss heldigvis om at idyllen er i endring, og at det i Norge, for visse politikere, nå går an å si at flyktningene bør sendes tilbake. Over havet, slik de kom.

Det som er synd med disse fine bøkene – og de mange, mange andre med samme emnekrets – er at de neppe havner på nattbordet hos Listhaug & co.

Vi forteller hverandre de rystende historiene igjen og igjen, men vår egen maktesløshet blir på en måte enda tydeligere av mengden av slike bøker.

Mens vi leser, traver lange kjeder av mennesker gjennom fjellene i Tyrkia, gjennom ørkenen fra Nigeria, gjennom Napolis bakgater og under piggtrådgjerder på Balkan.

Og bombene faller. Norge anskaffer tidenes dyreste og dødeligste kampfly. De skal nok brukes til å rive i filler enda mer av verden.