ANMELDELSE: Den evig aktuelle romanen «Den fremmede» av Albert Camus er nå endelig ute i ny oversettelse på norsk. Den kom opprinnelig ut i 1942 og ble et emblem for den gryende eksistensialismen. Hovedpersonen Meursault bor i Alger og lever en utpreget fremmedgjort tilværelse.
Når moren hans dør, helt i starten av boka, klarer han ikke å forholde seg særlig nært til det.
Hans manglende følelser for moren skal bli avgjørende når han senere blir ført for retten for et mord han har begått, et slags skjødesløst og intetsigende drap på en «araber» som ikke blir navngitt i teksten.
Boka følger Meursaults flakkende, overfladiske resonnementer i første person, og det er påfallende - når man leser boka igjen i dag - hvor lite hovedpersonen forholder seg til den verden han lever i. Hans likegyldighet og kulde virker skremmende aktuell og moderne.
Dette er også en førstepersons-skildring, og den handler om det samme drapet sett fra motsatt hold. Hos Daoud er det broren til den drepte som forteller. Premisset er at jovisst hadde han et navn, den drepte.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Han var jo min bror Moussa, han hadde en mor, og vi ble sterkt preget av mordet!
Liket ble aldri funnet, og Moussa ble bisatt som drukningsoffer - en seremoni rundt en tom grav.
Slik oppstår det en bunnløs speilvirkning som når to speil står mot hverandre, og du drukner i dybden.
Bunnløsheten gir deg lyst til å lese om igjen den andre - og den andre - boka.
Men han er fremmed i en motsatt verden, i en verden Camus ikke hadde tilgang til.
Tittelen på Camus' roman er «L'etranger». Det betyr «den fremmede», men det betyr også den som står utenfor, den utenforstående, eller også «utlendingen». Bare i dette ene ordet rommes mye av den algeriske tragedien, for hvem var egentlig utlending i dette landskapet?
Hvem er den fremmede her?
Den franske koloniseringen hadde som premiss at Algerie var et land som var blitt okkupert av arabiske innvandrere, og at den islamske religionen var et fremmedelement. Disse ideene ble formulert i den tidlige kolonitiden, på begynnelsen av 1800-tallet, da europeere også var opptatt av å gjenoppfinne det gamle Hellas på romantisk vis.
Tyske og britiske idealister hadde kastet seg ut i den greske løsrivelsen fra det ottomanske imperiet, en løsrivelse som fikk langvarige demografiske konsekvenser. Frankrikes kolonisering av Algerie var også et anti-ottomansk tiltak, og ble begrunnet i ha-stemte formuleringer om landets historiske tilknytning til Romerriket. Algerie var jo selveste kirkefader Augustins hjemland! Frankrike påtok seg en historisk rolle i å tilbakeføre fortidens glans til den barbariserte kysten.
Lutfattige bønder flyttet over Middelhavet og fikk vesentlig bedre livsvilkår.
De som allerede befant seg der, ble fortrengt, drevet ut i karrige fjellområder ned mot Sahara. Store sultkatastrofer herjet dem jevnlig, mens bugnende landbruksprodukter ble eksportert nordover. Den algeriske vinen var sterk og aromatisk, og egnet seg ypperlig til å styrke det svake skvipet som ble produsert i Bordeaux i dårlige år.
Knakende godt tenkt
Frigjøringskampen ble langvarig, og etterhvert måtte de fremmede ut. Men nå var skjebnene til de to landene uløselig knyttet sammen. I Frankrike bor det millioner av algerisk-ættede muslimer, mange av dem i elendige kår.
De to drapsmennene i Charlie Hebdo-massakren var typisk nok av algerisk avstamming.
Også derfor - og ikke bare fordi den er så knakende godt tenkt og skrevet - vant den Frankrikes prestisjetunge Goncourt-pris tidligere i år.
Den er nå under oversettelse til norsk.