Du skal skrive vanvittig godt for å kunne forsvare en bok på 1104 sider. Spesielt i en tid der det tilsynelatende foregår en slags lengdekonkurranse blant forfattere.
De fleste av disse mursteinene ender som flopper. Det gjør ikke Johan Harstads fortelling om teaterregissøren Max Hansen.
Max er født og oppvokst i Stavanger, der foreldrene er kommunister i en by som etterhvert flommer over av olje og kapital. Da han er tretten, flytter de til Long Island. Ensomme Max lengter bare hjem, inntil han treffer den ektefødte newyorkeren Mordecai, og gjennom ham den syv år eldre billedkunstneren Mischa. Hun blir Max' store kjærlighet.
Vietnamkrigen er bokas nav. Harstad vrir og vender på tematikken, gir oss alle vinklingene. Også gjennom fortellingens mest interessante skikkelse; den bunnløst ensomme Owen. Hans korte ekteskap havarerer med følgende formulering; «En overraskende varm jul. De blir gjensidig skuffet over gavene fra hverandre; de går tidlig til sengs. Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket».
Owens liv skal etter hvert flettes inn i Max' på elegant vis. Det skal også bringe oss tilbake til det politiserte sekstitallet, der Jan Erik Vold og Vietnammotstanderen Per Kleiva dukker opp.
Han har en imponerende innsikt i ulike kunstarter og populærkulturelle fenomener, og gjennom fortellingens typer og deres skjebner får vi innblikk i kjærlighetens mange nyanser, oppvekst, eksilantens ensomhet. Her er også en hjerteskjærende skildring av kreftdøden.
Det er umulig ikke å sammenlikne boka med John Erik Rileys «Heimdal, California» (2011), også det en totalroman med handlingen lagt til USA. Og det er vel sånn med denne type bøker, at enten faller de sammen som et korthus, eller så oppleves de som ekte vare. «Max, Mischa og Tetoffensiven» havner etter mine begreper i siste kategori.
Johan Harstad
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN