Hva er det med ungdomslitteratur og kreft? Da jeg var en god del yngre enn jeg er nå, var sentimentale bøker fra TL-klubben om sykdom, kjærlighet og vennskap det helt store. Ungdomsbokklubben bød på en rekke oversatte tåreperser. Men først etter John Green og gigasuksessen «The Fault in our Stars » i 2012 (på norsk som «Faen ta skjebnen» i 2013) fikk sjangeren et eget, om enn litt uoffisielt, navn, «sick lit».
Nå har den fått to nye, norske tilskudd, i form av to debutbøker om unge, (trolig) kreftsyke gutter. Begge med metaforiske titler om himmel og evighet, som hos Green. Men de nærmer seg temaet svært ulikt.
Ruben er 16 år og har en kreftsvulst i hjernen. Legene har sagt at den er umulig å operere vekk. Hvordan lever du livet ditt når du vet at du kanskje aldri blir voksen? Ruben har flere ting han vil gjøre før han dør, og mange av dem har å gjøre med den nye jenta i klassen, vakre og mystiske Alona Cohen.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Den første, altoppslukende forelskelsen er spesielt fint beskrevet. Romanen er faktisk fri for kleine beskrivelser, noe som ikke er gitt når du skriver om hormonelle 16-åringer.
Problemet er at boka blir litt stillestående. Det ligger ikke nok motstand og drama i historien, til tross for kreft-monsteret. Eller kanskje på grunn av det.
Ruben vet at han skal dø. Den erkjennelsen er grunnlaget for fortellingen, men den tar også bort en del potensiell spenning. Heller ikke i kjærlighetsplottet er utfordringene særlig store, når alt kommer til alt. Det er tydelig at Henriksen har forsøkt, men det blir for forutsigbart: To steg fram, et steg tilbake, hele tida. Dermed engasjerer ikke fortellingen så mye som den kanskje kunne ha gjort.
«- Har du veldig mykje vondt? / Et nytt nikk. / — Men ikkje sei noko til pappa, sa eg.»
Den ufrivillige opplevelsen av å bli behandlet som en porselensfigur går igjen i begge bøkene. Totland har noen nydelige beskrivelser av mora til en kamerat, som stadig ser på ham «med det milde presteblikket sitt. Eg har sett det før, når ho vil ha folk til å seia meir enn dei eigentleg har lyst til. Ho berre sit og ser inn i ansiktet, utan å seia noko, til den andre ikkje orkar meir og berre busar ut med noko. Men ikkje eg. Eg busar ikkje.»
Men Totland kan også være morsom. Om prestemora heter det at ikke alle liker at ei dame er prest. «Men eigentleg trur eg berre at dei saknar Kristiansen. Eg har høyrt at han heldt så korte preiker på slutten.»
Presten blir en motpol til den ikketroende faren i boka, når døden diskuteres. Begge får sympatisk behandling, selv om perspektivet ligger hos en som ikke tror på noe etterliv.
Snø er en gjennomgangsmetafor. Faren forteller at han liker å tenke på menneskene som snøkrystaller, som «kjem ut av ingenting og svevar gjennom verda ein kort stund, uendeleg vakre og heilt spesielle».
Noe sier meg at dette har vært Totlands mål for boka også, og han lykkes langt på vei: Fort lest, men sent glemt. En bok som både trøster og berører. Spørsmålet er bare hvem den er for: Alt det usagte tyder på en målgruppe som har erfaring med å tolke tekst og lese metaforer. Men jeg-personen virker svært ung, jeg tipper maks 13, trolig yngre. Det kan gjøre det vanskelig å nå de litt eldre.
Jeg håper likevel de gir den et forsøk, for dette er litteratur på et helt annet nivå enn det jeg selv kom over i min sentimentale slukealder.