Da Riad Sattouf vant prisen for beste tegneserie med «Fremtidens araber 1» under tegneseriefestivalen i Angouleme tidligere i år, var det knapt noen som ble overrasket. Tegneserien om hans barndom på 80-tallet i Libya og Syria har vært en enorm kritiker- og salgssuksess i Frankrike, og den har nådd langt utover det klassiske tegneseriepublikummets grenser.
Årsaken er den glitrende kombinasjonen av personlige betraktninger, varm humor, sjokkerende fakta og brennaktuell tematikk.
Vi kjenner denne formelen fra Marjane Satrapis storselger «Persepolis», hvor Iran hadde samme rolle som Syria i Sattoufs serie, og også fra Guy Delisles reiseskildringer, eller Joe Saccos reportasjeserier fra Palestina. Når tegneserier tar opp aktuelle tema, gjør de det på måter tv-reportasjer eller sakprosa ikke er i stand til. En tegneserie kan være subjektiv og overdrivende uten at det går på bekostning av troverdigheten, og den kan vise rom og situasjoner ingen kameraer når fram til.
Som gammel kolonimakt og stolt tegneserienasjon er det ikke overraskende Frankrike som leder an i denne populære undersjangeren. Bare de siste ukene har det i Frankrike utkommet et album om borgerkrigen i Syria, «La dame de Damas», og et, «Bon's baissers d'Iran», om Iran i våre dager, for å nevne noen høyaktuelle eksempler.
Riad Sattouf
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
«Faren min var tilhenger av panarabismen. Han var besatt av tanken på å gi araberne utdanning, slik at de gjennom opplysning kom seg ut av religionens skyggedal.»
Det er derimot lite som står til forventningene i Libya. Leiligheten deres blir overtatt av en annen familie mens de er ute en tur, og matutvalget er begredelig. Riads mor blir tegnet som sliten og skuffet, men vi kommer alt for lite inn på henne. Det kan innvendes at Riad ser alt dette fra et barns perspektiv, men siden han kun er to år i starten, er dette ting han må ha fått høre om av andre i ettertid. Faren portretteres uansett på en mye mer detaljert måte enn moren.
Læreren er ikke egnet til å lære bort noe som helst, fattigdommen er for flere av barna bokstavelig talt dødsfarlig, og æresdrap er fortsatt svaret på ulike konflikter. Men faren er full av framtidstro- og glede på Syrias vegne, og prøver å overse alle disse åpenbare problemene i hverdagen.
Dette kommer særlig til syne i bind to, som kom ut i Frankrike i høst og vil utgis i Norge til våren. Der oppholder familien seg i farens hjemland.
Den lett komiske og naive tegnestilen til Sattouf blir en effektiv kontrast til det dystre innholdet. Fargepaletten er også alt annet enn dyster. Scenene fra Frankrike er i lyseblått, Libya i gult og Syria i rosa. Folk er portrettert i den typiske fransk-belgiske «stor nese»-stilen, og de fleste ser temmelig heslige ut, bortsett fra lille Riad, som er så søt og yndig at det nesten blir for mye av det gode. Jeg kunne i hvert fall tenkt meg at hovedpersonen hadde hatt litt mer varierte ansiktsuttrykk. Men spenningen stiger unektelig gjennom hele bind to, og moren kommer også mer til orde. Som leser skjønner man at dette vil måtte ende i et stort, rungende dramaskrik.
Farens forvandling fra å være en vestligorientert optimist til en tradisjonell patriark er dessverre også et bilde på disse statene selv. «Fremtidens araber» gir ironisk nok lite framtidshåp for regionen, men så skal man jo ikke avfeie Sattouf selv, som med denne serien har klart å forene opplysningsarbeid og underholdning på beste måte.