Finnes det en mer sjarmerende visuell forteller enn Øyvind Torseter? Og finnes det et mer elskelig blandingsvesen enn hans mulegutt? En spinkel og topptung fyr, med mule. Vi møtte ham i Torseters genistrek av en bildebok «Hullet» (2012), og i den ordløse, mer krevende «Koblinger» (2013).
Denne gangen er Mulegutten aktør i en historie som er løselig basert på Asbjørnsen & Moes folkeeventyr Risen som ikke hadde noe hjerte på seg. Han må ut og redde brødrene som er forsteinet av trollet. Vi krysser fingrene for ham fra start, for følgesvennen er ikke den beste; «en nervøs fillehest med rart ganglag.»
Den ensomme rytter rir forbi støler og gjennom trolske skoger. Som i eventyr flest møter han snakkende dyr og utfordringer på veien, før han ankommer hulen der trollet bor. Der må han finne trollets hjerte for å oppheve forbannelsen som er kastet over brødrene. I den skumle hulen finner han også en brystfager prinsesse med kappe og boots. Hun tar i mot Mulegutten med et lakonisk:
«Jeg kan jo vise deg rundt før han tar livet av deg.»
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Skikkelsene i boka gir mange assosiasjoner, til andre fabler og Torseters eget univers. Mulegutten er en krysning av Askeladden og Don Quixote, og brødrene - som Mulegutten likner mistenkelig lite på - er okseaktige figurer kjent fra «Koblinger.»
Selv om formspråket alltid er spennende hos Torseter, er det nettopp skikkelsene som best formidler illustratørens forse; balansegangen mellom det røffe, vittige, og det skjøre, sårbare.
Fargebruken gir temperatur og stemning til de ulike situasjonene. Oppslaget der mulegutten rir av gårde med sitt hjertes utvalgte, er skøyeraktig holdt i rosa. Andre ganger brukes fravær av farger som virkemiddel: Trollet er skremmende hvitt.
«Mulegutten» er en morsom og vakker utført bok. Den forteller om å være modig, om å prøve, selv om alle sier du ikke klarer. Mulegutten selv er både lur og ydmyk: En helt super helt.