Så klarte han ikke å gi seg nå heller, Jon Michelet, tross planen om at dette femte bindet skulle være det siste i storverket om norske sjøfolks innsats under krigen. Men mirakuløst nok holder Michelet stort sett trykket oppe i «Brennende skip», som ender i et nervepirrende drama i verdens største sjøslag i Stillehavet.
Jon Michelet
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Boka starter der «Blodige strender» (2015) sluttet, 6. juni 1944 på Omaha Beach i Normandie. Skogsmatrosen Halvor befinner seg på det fiktive dampskipet Malviken. Lasten er livredde og likbleke amerikanske soldater. De fraktes mot den visse død, enten ved å pepres ned av tyske kuler, eller drukne på grunn av altfor tung last. Michelet skildrer denne gruoppvekkende og velkjente historiske begivenheten uten for mye melodrama; en røff sjargong, taushet, flytende likdeler, Halvor som gravlegger døde soldater som ligger strødd på de blodige strendene.
Verket har hele tida slitt med en fortellerteknisk svakhet. Historiske fakta, tekniske detaljer, polemikk mot Nortra-ship, refleksjoner og politikk bakes inn i Halvors dagbøker og brev og lange dialoger. Det gir i overkant reflekterte sjøfolk og til tider kunstige samtaler. Det flyter likevel ganske lett i dette bindet, som også byr på varierte typer. Spesielt kaptein Janstenius, som har storhavsangst og blomstrete parasoll mot UV-stråler. Halvor er fremdeles trofast mot sin Muriel, men det holder hardt da han mønstrer på sjutusentonneren Morgedal og ankommer en av verdens villeste byer; Buenaventura.
Etter en vel drøy reise i Sør-Amerika, kommer vi til det dramatiske høydepunktet i denne boka. Det ukjente slaget om Leytebukta i Filippinerhavet, som etter manges mening skal være verdens største sjøslag. Morgedal er fullastet med ammunisjon, og de uvitende sjøfolkene aner ikke hva som venter: Heten, frykten for de nådeløse Kamikazeflyene, ventingen, de mange døde, den meningsløse krigen. Dette er Michelet på sitt aller beste.