Nei takk til skjebnen

FILM: Marieme går siste året på ungdomsskolen for andre gang og ønsker å begynne på videregående, men skolevesenets eneste tilbud til henne er yrkeskurs og arbeidsutplassering. Fremtidsutsiktene for kvinner i den fattige Paris-forstaden synes både dystre og skjebnebestemte, og i likhet med sin mor later Marieme til å være dømt til et liv som lavtlønnet aleneforsørger.

Med hodet hevet Hjemme fungerer den pliktoppfyllende tenåringsjenta som en reservemamma for sine to yngre søstre, men samtidig lever hun i evig frykt for storebroren Djibril, som kun forlater rommet sitt for å selge narkotika og tukte sine søsken.

Når Marieme blir kjent med en av områdets beryktede jentegjenger blir det første skritt på veien mot å frigjøre seg fra det livsløp lokalmiljøet og det franske samfunnet har staket ut for henne. Men den berusende gleden over å ta skjebnen i egne hender glir gradvis over i bekymring når hun innser at hun følger i sin brors fotspor.

Stoisk og statistisk «Girlhood» er et interessant og sosialt relevant samtidsdrama som hemmes av sprikende formgrep. Karidja Touré gjør en god jobb i hovedrollen, men ettersom hun har et ansikt som sjelden røper hva hun tenker og føler — og regissør Céline Sciamma dessuten lar Marieme fatte alle sine viktige beslutninger mellom scenene — er det vanskelig å ta del i filmens handling på et emosjonelt plan.

Man får følelsen av at Sciamma ønsker å skildre Marieme som den statistiske størrelsen fattige kvinner så ofte reduseres til i offentligheten, for på den måten å fremstille hennes egenrådighet som et grunnleggende brudd med rollen hun har blitt tildelt i livet.

Dette er en interessant og beundringsverdig tilnærming til et karakterportrett, men når filmen samtidig låner såpass mange standardgrep fra arthousedramaets verktøykasse at historien ved flere anledninger overmannes av formen den er presset inn i, begrenses dessverre «Girlhood»s filmatiske og feministiske gjennomslagskraft.