Anne Oterholm har en tydelig forfattersignatur. Et tekstlig sug og et vagt ubehag preger bøkene hennes. Ofte beskriver hun mennesker som ikke gjør som vi forventer, de er både troverdige og uforståelige for oss. Randsonefolk kan de kanskje kalles.
Årets roman, «Liljekonvallpiken», skildrer Merete. Nyskilt advokat, førtiseks, to barn i tjueårene. Merete er ensom, men ikke synderlig opptatt av kontakten med barna. Fritiden tilbringer hun heller med det unge paret nedenunder. Sammen utgjør de en umake - og litt foruroligende - trekant.
Mangel på oppmerksomhet og tilknytning er tema også i årets bok. Hele fire mor-sønn-relasjoner beskrives. Én av dem er relasjonen mellom Merete og sønnen. Haldor higer etter morens tid og oppmerksomhet. Merete retter blikket andre steder, nærmere bestemt mot den unge, muskelløse mannen nedenunder.
Dialogene avdekker på subtilt vis den underliggende eller tause kommunikasjonen mellom skikkelsene. Replikkene lekker de bakenforliggende intensjonene, makten og manipulasjonen, både den bevisste og ubevisste.
Fortellerposisjonen gjør romanen spesiell. Den oser av tvilsomhet. Jegfortelleren er ikke Merete, men vennen Jonas. Også han bruker en del tankekraft på egen mor, skjønt mest tenker han på Merete. Han forteller om alt som skjer henne, om bevegelser hun gjør, om samtaler hun har.
Dette kan han naturligvis ikke vite noe om, men Jonas ser alt for seg og forteller med nitid presisjon fra sofaen. Som om han hadde overvåkningsskjermer. Det er ubehagelig. Det er et blikk som påvirker leseren, som overskrider, fordømmer og klistrer seg til Merete.
Det narrative suget og ubehaget skyldes blikket, men også objektet. Oterholm beskriver mennesker i randsonen av det vante, normale og forutsigbare. Mennesker som overskrider og tråkker inn i (hver)andres intimsoner.
Det gjør «Liljekonvallpiken» til en urovekkende, men god og intens leseopplevelse.
Anne Oterholm
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN