ANMELDELSE: Historien i Anja Dahle Øverbyes debuttegneserie begynner allerede på forsiden. De to venninnene Anne og Mariell står med ryggen til, men ser seg over skulderen og direkte på leseren med et hånlig blikk.
Det er en situasjon man instinktivt kjenner igjen, og leseren blir på effektivt vis satt i den utstøttes posisjon.
Det blir klart at ingen slipper unna, og det gjør man virkelig ikke i «Hundedagar» en tegneserie som skildrer oppvekst, rivalisering og kampen for å passe inn på en unikt ærlig og presis måte.
I vare blyanttegninger viser Øverbye oss også vestlandslandskapet som omhegner fortellingen, ferje, fjell og hav blir en naturlig ramme og blir også et bilde på den litt isolerte situasjonen jentene befinner seg i. Det er ikke mange å være venner med her, og da er det ekstra viktig å bli godtatt.
Når Mariell begynner å henge med den litt eldre Karianne begynner problemene for Annes del. De to nye bestevennene begynner å erte henne, holder henne utenfor, og plager henne når de er så «snille» å være sammen med henne. Men vennskap kan være flyktige, pendelen snur fort i disse årene og etter en stund befinner Anne seg i en bedre posisjon, men har hun lært noe av å bli ertet?
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Forfatteren har skildrer alt dette med en slående ærlighet og lite effektmakeri. Jeg tror alle vil kjenne igjen episoder fra barndomsårene i denne boka, den tar vennskap og utenforskap på kornet, uten at det blir alt for direkte eller moralistisk. At Øverbye heller ikke skisserer opp et sorthvitt bilde, men skriver inn en rekke nyanser i de gråmelerte sidene gjør at historien blir enda sterkere.
Når Anne i en rute uten tekst løper i 4H-skjorta si til Mariells hus er det som å bli satt rett tilbake til de lykkelige stundene man opplevde som liten da alt stemte og alt vondt var glemt. Den litt keitete tolvåringskroppen er her også presist og rørende fanget av Øverbyes blyant.
Alt i alt er dette derimot overveldende imponerende, og jeg klarte ikke å legge fra meg boka da jeg egentlig bare skulle bla litt og helst burde gjort noe helt annet. Nå har jeg lest den fire ganger og det blir ikke siste gang, historien er kompleks samtidig som den er allmenn og både barn og voksne har noe å lære, og også skjemmes over, når vi leser «Hundedagar». For ingen går fri for vennekampens tyranni i disse årene og Øverbye har klart å fange alt dette på den mest rørende, og minst moraliserende, måten.