ALBUM: Man skal ikke beskylde New Yorks raplegender, Beastie Boys, for å være nevneverdig produktive eller spesielt innovative på sine eldre dager. Når det gjelder det siste, så er det mer et korrekt karrieresteg enn en hemsko.
Har man allerede skapt en nisje, er det lov til å bli værende der —så lenger man leverer bra varer. AC/DC får være AC/DC og det samme kan man si om Beastie Boys.
Det er syv år siden sist Mike D, MCA og Ad-Rock laget ny plate, den gangen var de en tanke slappe i sessen, nå er formen meget bedre. Som indikert over, er ikke viljen til å spjære nye sømmer påtrengende, men det er en godmodig og befriende stemning her som blir mer og mer åpenbar for hvert spinn.
Beastie Boys
Plateselskap
Det handler om ikke å følge med i tiden, men å skru sin lett pønka rockehiphop sammen på sitt sedvanlige kantete og obsternasige vis. Det spraker i gitarer og bobler i underlige lyder, mens trekløveret går insisterende til verks.
«Ok» er klassisk Beastie med en oppkjeftet beat og underfundige melodilinjer, mens Santigold-gjestende «Don't Play No Game I Can't Win» varter opp med smektende og sommerlette reggae-rytmer. «Say It» buldrer avgårde med funky basslinjer og febersyke gitarriff slik vi lærte å kjenne dem på «Intergalactic».
Mest for fansen, men det holder lenge i denne runden.