-Nytt?
Robinson lot blikket vandre rundt i det flotte lokalet. Mønstret de enkle, men stilrene stolene og bordene, som liknet til forveksling de som sto der før, de hvite veggene og det svarthvite marmorgulvet. Spiseparet hadde kort tid i forveien fått et tips om at endelig var restauranten på Kunstnernes Hus åpnet igjen, og nå var alt splitter nytt.
- Jeg tror baren er ny, sa Fredag. - Og så har de fått et par lave bord med sofabenker langs vinduene. Men utover det kan jeg ikke akkurat si at jeg blir slått i bakken av nyskapningen.
Men det som er nytt, er at restauranten nå drives av Kunstnernes Hus sjøl, og at det tilbys en meny som de på hjemmesiden omtaler som «økologisk mormormat med en moderne vri».
- Jeg lurer på hva de mener med «mormormat», sa Fredag etter å ha gått gjennom menyen.
- Med oksestek, fiskesuppe og biff tartar på listen, vil jeg tro de snakker om tradisjonsrik mat. Ikke noe galt med det, men får håpe den moderne vrien det skrytes av virkelig er moderne, sa Robinson.
De kunne spart seg engstelsen, for snart skulle det vise seg at dette ikke var mat verken Robinsons eller Fredags mormor ville drømme om å lage.
- Vi har egentlig ingen forretter. Men dere må gjerne dele en smårett, sa en ung og hyggelig servitør.
Selv om kjøkkenet nå er åpent til seint på kvelden, er menyen stadig preget av at det satses mest på småretter og lunsj. Robinson og Fredag syntes salat hørtes greit ut, og det skulle vise seg å være et lykkelig valg. Salaten, som blant annet inneholdt rikelig av gule og røde beter, eple, ristede mandler og geitostkrem, var en fin start. Lett, men smaksrik. Og delikat. En skikkelig appetittvekker.
Valg av hovedretter var en smal sak. Foruten biff tartar står det bare bakt lysing med purre, bygg-risotto og smørsaus, og oksestek med soppsaus og spisskål, på menyen.
- Nå, minner oksesteken om den din mormor pleide å servere?
Fredag så avventende på Robinson, som ristet resolutt på hodet. Kjøttet hadde lite til felles med de grå, tørre blingsene mange nordmenn kjenner som oksestek. Dette var lyserødt, saftig og mørt, ja, det minnet mer om kalv enn okse. Tilbehøret holdt også bra nivå, kålen var fremdeles knasende sprø og soppsausen smakssterk, uten å dominere de andre vare smakene.
- Fisken ser god ut, hvordan smaker den? undret Robinson.
- Den flaker seg lett, har en delikat smak og fast konsistens. Slektskapet til torsk er tydelig, sa Fredag fornøyd. —Tilbehøret er heller slett ikke verst.
Smørsausen til tross, dette føles veldig lett.
Vinkjelleren er ikke stor, utvalget er i hvert fall ikke særlig bredt, fire røde og fem hvite. Alt også på glass. Robinson valgte seg et glass Barbera d'Alba, mens Fredag tok et glass Trebbiano d'Abruzzo.
En ølvaffel med rørte bringebær, rømme og klistrø ble en fin avslutning for Robinson, mens Fredag rundet av med en passe søt «nyrcotta» (en panna cotta-variant med nyrost) med rørte blåbær og biter av ristet scones som sprøtt innslag.
To akkurat passe mette gjester ruslet gjennom Slottsparken kort tid etterpå.
- En uforglemmelig gourmetopplevelse er det kanskje ikke, men det er ingen tvil om at kjøkkenet vet hva de driver med, mente Fredag.
- Og så er det hyggelig at prisnivået er så sympatisk. Middag til 180 kroner og et glass ok vin til vel 70 — det finnes ikke så mange slike steder i hovedstaden. For kunstnere som neppe har det noe bedre under det blåblå regimet, er det verd å notere seg, sa Fredag.
- Og selvfølgelig for alle oss som sluttet med tegning, form og farge på ungdomsskolen.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: