I årene 1989 - 1991 ga skotten Philip Kerr ut den såkalte «Berlin Noir-triologien». Handlingen i disse tre svært spennende kriminalromanene er lagt til Berlin i årene før og etter andre verdenskrig. Hovedpersonen er den beintøffe politimannen, seinere privatetterforskeren, Bernhard Günther. Bøkene er stappfulle av før- og etterkrigsårenes uro og spente atmosfære, og ble mottatt med applaus blant krimentusiaster over hele verden.
Tonen er en miks av Chandler og Hammet, men med Kerrs (og Bernie Günters) enorme viten om, og erfaring med, det tredje rikes vekst og fall, blir resultatet en legering som er noe helt for seg selv innen moderne krim og spenning.
Etter å ha lest siste bok i triologien, kan jeg huske at jeg tenkte: For en fantastisk ide! Og for et helstøpt stykke arbeid, både når det gjelder språk og intrige. Men samtidig: Man er jo bare et menneske. Man vil ha mer av det som er godt.
Året er nå 1949, og Günter har forlatt sitt kjære og ødelagte Berlin til fordel for et like mørbanka München. Men helt i begynnelsen av handlingen oppholder han seg faktisk i middelalderbyen Dachau, der han av alle ting forsøker å drive et hotell i skyggen av konsentrasjonsleiren med samme navn.
Det går selvsagt ikke særlig bra. Men alt har sinn grunn og mening, i det minste i kriminalromanene til Pilip Kerr, og snart er altså bokas helt på plass i et sønderbomba München, med eget kontor, og revolver og det hele. Det er jo etterforsker han er. Og jobber er det sannelig nok av i et mer eller mindre oppløst Tyskland, der havparten av innbyggerne gjerne vil være en annen enn den de egentlig er, og hvor den andre halvparten leter etter forsvunne familiemedlemmer, torturister, psykopater og falsknere. For å drepe dem, hylle dem, eller simpelthen hjelpe dem over havet til Argentina.
Nei, det er ikke så greit, og gratis er det jo ikke å leve heller. Men en dag står en kvinne med voldsom stor K på kontoret hans og trenger hjelp med å finne nettopp en av de aller, aller verste. En av lystmorderne fra en KZ-leir i Polen. Som hun tilfeldigvis har sverget evig troskap til før krigen. Nå trenger hun å vite om hennes ektemann fremdeles er i live et sted der ute i kaoset. Saken er nemlig den at hun har møtt en annen mann, som hun kanskje gjerne kunne tenke seg... Og så er hun jo dessverre så katolsk av seg at skilsmisse ikke kan komme på frågan.
Så hvis noen tilfeldigvis har slått henne ektemann i hjel, eller kanskje gitt ham et nakkeskudd vil hun gjerne vite beskjed. Det er jo lov å håpe.
Plottet er komplekst, men logisk nok. Troverdighet kan man selvsagt alltid diskutere, men husk: En del av de handlingslinjene og personlige og storpolitiske sjakktrekk som her ble avdekket etter krigen, var så svimlende usannsynlige og utrolige at enkelte har vanskelig for å tro på dem den dag i dag. I det tredje rikes aller mørkeste kjellere skjedde ting som selv ikke den sykeste krimforfatter kunne ha maktet å koke i hop.
At disse temaene utgjør selve den røde tråden i en populær krimserie som dette, kan knapt roses nok. Kerr er leken og lett på hånden, og teksten er full av rasende morsomme bilder og språklige kast.
Men han mener alvor. Dette er spenning til å bli klokere av. Til slutt, siden det er så sjelden noe slikt kan sies om en krimutgivelse: For et nydelig omslag. Andreas R. Sund er den skyldige.
Philip Kerr
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN