Don DeLillo har alltid vært opptatt av de store temaene i sin amerikanske samtid, individet i forhold til politikk, vold, terrorisme, rock’n roll, sport, vold, terrorisme, forskning – og til sjuende og sist døden.
Don DeLillo
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
I «Null K» skildrer han en dødskultus, eller kanskje er det livet som dyrkes. Jeffrey Lockhart er en mann i 30-åra med en styrtrik far og en dødssyk stemor. I første halvdel av romanen besøker Jeffrey farens forskningssenter, et voldsomt byggverk plassert i et ødslig ørkenstrøk i Sentral-Asia, der forutsetningene er de rette:
«Varige energikilder og solide mekaniserte systemer. Bombesikre vegger og forsterkede gulv. Strukturell redundans. Brannsikring. Sikkerhetsstyrker på land og i luft. Høyt utviklet forsvar mot IT-angrep.»
Som en av stedets ideologer uttrykker det et annet sted i boka: «Stedet er trygt, vi er trygge.» Formålet er å eksperimentere med døden. Dødssyke mennesker kan fryses ned til null K, altså null Kelvin, 273,15 minusgrader. Dermed kan de overleve til vitenskapen har gjort det mulig å helbrede sykdommene de lider av.
I nedfrossen tilstand blir de syke plassert i en slags kokonger. Men man vet ikke hundre prosent sikkert at systemet fungerer. Den som lar seg fryse ned, går uansett en usikker skjebne i møte. Nå står Jeffreys stemor for tur. Han er kommet for å ta farvel.
Hans møte med dette selsomme senteret, som kunne vært hentet fra en science fiction- eller spionthriller, fyller over halve boka. Stedet er klinisk rent og hvitt, uten vinduer og med dører bygd inn i veggene. Filosofer og vismenn forklarer tanken bak senteret, med sine ideer om liv og død:
«Vi er her for å lære oss noe om styrken i det å være alene. Vi er her for å tenke nytt omkring alt som gjelder livets slutt.»
Døden blir noe som kalles «et radikalt nivå av selvfornyelse». De som velger å la seg behandle, løsriver seg fra tid og rom: «Vi som er kommet hit, hører ikke hjemme noe annet sted. Vi er falt ut av historien. Vi har forlatt personene vi var og stedet der vi bodde, for å kunne komme hit.»
I tilbakeglimt får vi også historien om Jeffrey og hans mor, som er skilt fra faren. Livet med henne minner han om at «Det er de alminnelige øyeblikkene som utgjør livsløpet...Ingen sprang eller fall. Jeg suger inn de små duskregnende detaljene fra fortiden og vet hvem jeg er.»
I andre del av boka er Jeffrey tilbake i New York, der han har en kjæreste med en ukrainsk stesønn. Helt til slutt blir han med tilbake til senteret, der faren har bestemt seg for å la seg fryse ned. På en dramatisk og nesten absurd måte dukker også stesønnen igjen opp i historien.
Don DeLillo leker virtuost med symbolikk og satire, fanatisme, frykt og forvirring. Boka har en apokalyptisk atmosfære, men på en kjølig avmålt måte. Bilder av rystelser og død bølger over skjermer i veggene på dødssenteret. På et visst tidspunkt skjønner hovedpersonen at de ikke er fra virkeligheten, men fra Hollywoods arsenal av katastrofefilmer.
Hva betyr det? At døden er en fiksjon? Eller at den kan forvandles til noe vi kan håndtere og dermed styre? Boka mangler ikke verken presise eller vidløftige formuleringer rundt menneskenes situasjon. Såpass tett er den av dypsindige setninger at den utvilsomt kan leses igjen og igjen og by på nye innsikter.
Samtidig er det noe konstruert, kaldt og kalkulert over denne romanen som gjør den slitsom å forholde seg til. Den framtrer som en marmorblokk av perfekt prosa. Fascinerende, men også livløs og utilnærmelig.