Bok: Et overflødighetshorn av informasjoner, men altfor slumsete redigert.
Idéhistoriker Espen Schaaning leverer med «Barneridderne» et formidabelt verk om speiderbevegelsen. I forordet forteller han at han selv var speider i barndommen, og at han har mange gode minner fra det. Men det var også noe «ubestemmelig» i at man aldri var bra nok. Det var en prestasjonskultur som skapte skam og tapere.
Hans personlige erfaringer og undringen over det militære aspektet - uniformeringen, disiplinen, utmerkelsene - har gitt inspirasjon til å undersøke det ideologiske flettverket som begrunnet bevegelsen. Han har åpenbart hatt et enormt tilfang av kilder både fra innsiden og utsiden.
På den ene siden siden skulle «guttene» trenes opp til absolutt, ubetinget lydighet, på den annen side skulle de tenke selv, ta ansvar og vise initiativ. Særlig interessant blir dette paradokset under den tyske okkupasjonen av Norge.
Espen Schaaning
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Linja fra speiderledelsen var lydighet mot okkupantene, helt til speiding ble forbudt i 1941. Etter krigen solte de seg i glansen av enkeltspeideres illegale arbeid, men kommenterte aldri lydighetslinja fra krigens første år. Slikt får Schaaning godt fram.
Stofftilfanget er enormt, men samtidig litt smalt. Speideridealene har mye til felles med frimureriet, ikke minst hierarkiseringen, de mange innvielsene og ridderidealer fra middelalderen. Dette tas ikke opp, og boka kunne også gjerne gitt bredere orientering om parallelle ungdomsbevegelser i andre land.
En analyse av hvordan fortrengt homoseksualitet preger slike gutte/mannsforbund kunne trukket tråder både til nazistenes SA og den katolske kirken.
Tidligere i år kom boka «Det som ikke skulle skje» om seksuelle overgrep i lukkede, kristne miljøer. Slikt misbruk handler om autoriteters utnyttelse av maktposisjoner gjennom klam disiplinering. Schaanings bok har mange ansatser til en dypere kritikk av den slags systemer, men han har muligens ikke ønsket å gå så langt at han avskjærer all kommunikasjon med miljøene.
Baden-Powells opplegg for å forvandle slappfisker til glade riddere har sine helt skrudde elementer, og det er nesten ikke til å tro at millioner av oppvoksende gutter har vært underlagt så mye tøv.
Stadig gjentas det at man skal smile uansett hva som skjer, og at alle sykdommer og plager kan bekjempes med smil. En speider skal smile og plystre til enhver tid, og Schaaning bemerker syrlig at det aldri blir forklart hvordan man kan plystre og smile samtidig. Alt maset om å være i godt humør framstår tvangsnevrotisk. Og hvorfor insisterer de på at barna bare må puste gjennom nesen?
Teksten kunne løftet blikket for ikke å drukne i detaljene. For detaljrikdommen blir et problem.
I lange partier flyter teksten jevnt og godt, med rikelige sitater innimellom betraktninger og spørsmål formulert i en tørr og skarp, men samtidig beskjeden og undrende stil, typisk for Espen Schaaning.
Andre steder er teksten alarmerende full av rusk og rask, med åpenbare spor etter dårlig gjennomført elektronisk redigering. Setninger er blitt meningsløse ved at ledd er flyttet uten at konsekvensene av det er ivaretatt. Formuleringer er gjort om uten at den forrige formuleringen er fjernet. Som leser faller jeg ut og blir sittende og undre meg over hva som har skjedd istedenfor å undre meg over de interessante opplysningene som gis.
Jeg blir en tekstspeider på villspor i bokstavene.
Et annet negativt trekk ved framstilingen, er de mange gjentakelsene av poenger.
Boka er diger, den er på over 600 sider, men når jeg leser det samme argumentet for fjerde eller femte gang på få sider, gjerne med litt andre formuleringer, vet jeg at den kunne vært krympet til en mer håndterlig størrelse. Jeg mistenker også her redigeringen for å være ufullstendig. Teksten ser ut til å ha vært skrevet over lang tid, og det har lagt seg formulering over formulering etter hvert som tiden er gått. Når nye versjoner av argumentene formuleres, må de gamle tas bort, ellers drukner tekstens intensjon i tyngende avleiringer.
En annen uting er at Schaaning stadig benytter fotnoter til å utdype og videreføre det som står i teksten. Dette er også et signal om uferdighet.
Mye av det som står i fotnotene er helt relevant og burde vært satt inn i selve teksten. Annet er derimot bare fordoblinger av poenger: enda et sitat, enda en understrekning. Da fungerer det mot sin hensikt og blir avsporinger.
Den hadde fortjent å bli et standardverk som alle må forholde seg til. Kanskje den kan bli bedre i en litt brutalt dehydrert oversettelse til engelsk? Den er klok og perspektivrik og forteller om langt mer enn bare den merkelige mannen med sin pussige massebevegelse.
I mellomtiden får vi håpe boka får lesere som er mer tolerante for avsporinger enn jeg har vært