ALBUM: Det har vært en trang fødsel for «.5: The Gray Chapter». I 2010 døde Slipknot-bassist og grunnlegger Paul Gray av en overdose. På tampen av fjoråret ble det klart at bandets trommeslager Joey Jordison ikke lenger var ønsket i rekkene. En ganske dramatisk utvikling for et band som tidligere har hatt det som et slags modus operandi at det er alle ni eller ingen.
Enda mer dramatisk med tanke på at de to som ikke lenger er der har vært nøkkelbestanddeler i den kreative motoren. Det var med andre ord ingen selvfølge at det skulle bli et album nummer fem fra det som har vært et av verdens mest suksessfulle metal-band på denne siden av årtusenskiftet.
Hans foreløpig navnløse etterfølger - av mange antatt å være Jay Weinberg, sønn av mangeårige Bruce Springsteen-trommelsager, Max Weinberg - gjør en helt fin jobb i å gjenskape den utemmede og perkussive stilen til Jordison. Det ligger dypere enn det estetiske, som på overflaten synes vel ivaretatt.
Skriver Slipknot en ballade eller en mer konvensjonell vers-refreng-sak, har den alltid en understrøm av dette karakteristiske, klaustrofobiske mørket som setter dem på siden. Dette lykkes de langt på vei med på «.5: The Gray Chapter» også.
Slipknot
Plateselskap
Men allikevel sitter man med en liten følelse av at noe er uforløst her. Man griper seg i å savne det ene halsbrekkende riffet som får deg til å sperre opp ørene, eller det ene brekket som virkelig sparker deg i magen.
Det er med andre ord ikke det som er her det er noe i veien med, men snarere det som ikke er her. Plata mangler en «The Blister Exists», «Psychosocial», «Heretic Anthem» eller en «Spit it Out». En låt som virkelig demonstrer denne unike dualiteten i det farlige og det tilgjengelige - det som gjør Slipknot til kommersielle radikalister.
Hjerte og sjel Slipknot reddes for det meste av rutinen og faglig dyktighet. For de fleste vil nok «.5: The Gray Chapter» være et kjærkomment gjenhør med sitt favorittband, men samtidig er det, om man ser kynisk på det, litt skuffende at et av de mest innovative metal-bandene i nyere tid først og fremst leverer gode reproduksjoner av seg selv.
Det er ikke sikkert at de originale ni ville ha gjort det noe annerledes, men om vi ser for oss at Paul Gray var hjertet og Joey Jordison var sjelen, er det akkurat det denne platen tidvis mangler - hjerte og sjel. Det blir tidvis grått der det burde ha sprutet ild.