Anmeldelse: Umulig å ikke bli sjarmert av Helle Stensbaks krimdebut

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

På Rockefeller i Oslo holder vokalist Sally Hov en fullsatt sal i et rocka jerngrep. Sally er størst. Kulest. Best. Akkurat i kveld er hun den eneste som lyset skinner på. Til stede i den sydende salen: Politiførstebetjent Rigmor Stark, og hennes på dagen attenårige datter. Og Bransjen, naturligvis. Alle kongene, knektene og bimboene og rævdilterne i norsk musikkindustri. Kort sagt halve persongalleriet i Helle Stensbaks forrykende krimdebut «Monopol».

Et fem hundre siders litterært Oslomaraton, der forfatteren virkelig gir alt. Og det er i denne sammenhengen veldig mye. Noen ganger litt for mye.

Allerede samme natt blir Sally Hov funnet knivdrept i nærheten av Tøyenbadet. Rigmor Stark og hennes kolleger blir satt på saken. Som på grunn av Sallys populæritet selvsagt fyller tabloidene fra dag en. Rigmor Starks bånnkjipe sjef «Pinen» er svært utålmodig. Men det er det flere som er. Drapet på Sally Hov har satt i gang en slags kjedereaksjon i Oslos underverden. For ikke å snakke om i musikkbransjen. Og hvor går egentlig grensen mellom de to leirene?

Skjemmende støttehjul


Helle Stensbak er utdannet samfunnsøkonom. Jobber som sjefsøkonom. Skriver om økonomi i Aftenposten. Hun har dessuten femten års fartstid som rockemusiker i Oslo. Disse to nokså ulike erfaringsområdene gir henne gode kort å spille ut i en krim som denne. Passe streit. Passe rølpete. Og med streit mener jeg positivt streit. Plottet er godt uttenkt. Alt stemmer.

Skjemmende støttehjul

Derfor er det synd når Stensbak innimellom gir storyen støttehjul. Som når Rigmor på en søndagstur på Majorstua tilfeldigvis overhører en samtale som skal få stor betydning for handlingen. Eller når en kollega av henne like tilfeldig overhører en annen nøkkelsamtale. Mens hun tilfeldigvis spiser nistematen sin ved fengselsmuren utenfor politistasjonen på Grønland. Der tilfeldigvis to av skurkene betror seg til hverandre.

Slikt er det rett og slett bare Frank og Joe Hardy, pluss Nancy Drew som får lov til å oppleve i en kriminalroman. Ingen andre. Og løsskjegg er bannlyst, selv i Jemen. Fy.

Passe crazy


Når det er sagt, vil jeg skynde meg å tilføye at denne boka er skrevet med et voldsomt overskudd og glimt i øyet. Her er null og niks av det plagsomme gravalvoret som preger så mye av ny norsk krim. Her er observasjoner og karakteristikker som får meg til å le høyt. Kapitteloverskrifter som kan sprayes rett på veggen.

Passe crazy

Rigmor Stark er på mange måter en avspeiling av selve fortellingen. Brå, vittig, ujevn, snublende. I det ene øyeblikket foreleser hun i økonomi for sine storøyde kolleger, mens hun i det neste styrter gråtende på dør så skjørtene flagrer etter et verbalt overfall fra sjefen Pinen.

Hun utviser brutal handlekraft mot de som er brutale og handlekraftige, og er myk og dirrende som gelé når situasjonen innbyr til det. Og hele tida sørger Stensbak for at fortellingens mange maktglade menn får som fortjent, i en jevn strøm av intelligent sjikane. Det er umulig å ikke la seg sjarmere av denne boka. Som utstyrt med May-Irene Aasens flotte svart-hvite fotografier i tillegg er blitt en vakker utgivelse.

« «Monopol» »

Helle Stensbak

Sjanger

Forlag

Gyldendal

Utgivelsesår

ISBN

9788205487659
Lik Dagbladet Pluss på Facebook