Vestlig etterretning jakter på en finansmann som opererer under dekknavnet «Oksen». Og med svært god grunn. «Oksen» skal være selve hjernen bak finansieringen av terrororganisasjonen IS.
Man er rimelig sikker på mannens identitet, og på Mallorca har allerede CIA et godt grep på Oksens sønn, Omar.
Tom Kristensen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Den unge økonomistudenten slites mellom lojalitet til sin konservative muslimske familie, og vestlig frihet. Dessuten er han opp over ørene forelsket i medstudenten John i London. Men blir den forbudte kjærligheten gjengjeldt, eller har Omar gått i en honningfelle? Gjett.
Dette er Tom Kristensens tiende thriller, og forfatteren har for lengst bestått eksamen i fag som effektivt spenningsdriv og uventede vendinger.
Så fort han blir varm i trøya, og det skjer temmelig kjapt, gir han gass. I korte, strippa kapitler, ofte ikke lenger enn en side eller halvannen, demonstrerer han hva som ligger i begrepet «page turner». Det er bare å holde seg fast. Dessuten er det jo det med Kristensen, at han har peiling på økonomi. Og at han evner å si noe om aksjer og transaksjoner, uten at amatører som undertegnende blir sittende og klø seg i hodet. Oksens finansieringsmodell, med målrettet terror som motor, virker til og med skremmende sannsynlig.
Det samme kan ikke sies om selve plottet i denne spenningsboka.
Hvorfor Habib Zacarias Shakir, som er Oksens egentlige navn, skulle dra sin sønn Omar inn i IS’ økonomiske hjerte, blir mer og mer ubegripelig for hver leste side. For Omar er ikke bare en pingle, men også blottet for enhver begeistring for saken. Den begeistringen er det imidlertid nok av andre unge menn som innehar. Økonomisk peil også. At ledende krefter i terrororganisasjonen skulle tillate noe slikt, er ikke bare lite sannsynlig, men aldeles utenkelig.
Her er også underlige grep som ytterligere svekker bokas troverdighet. I Oslo sitter filmskaperen Stine. Det eneste mennesket som Omar stoler på. Når han i et dramatisk høydepunkt i handlingen flykter fra både faren og amerikansk etterretning, er det til henne han drar. Han ankommer altså Norges hovedstad med både CIA og IS i hælene. Ingen må vite. Bare Stine. Likevel røper Stine at hun har truffet Omar i Oslo, til den første og beste som ringer henne. Som er Omars stemor. Den fanatiske konvertitten.
Så langt har vi lært Stine å kjenne som høyst oppegående. Men nå gjør altså Kristensen henne om til en person av det slaget vi i gamledager kalte tilbakestående.
Jeg aner ikke hvorfor. Det har ingenting å si for handlingen. Oslo-linken ligger der uansett. Disse innvendingene vil neppe plage særlig mange av Tom Kristensens mange lesere. «Pandora» er et eneste rush av spenning fra første til siste side. Menigheten får nøyaktig det de betaler for.