Er nettet den nye gapestokken? Blir de store flokkene av indignerte og rasende sosiale mediefolk til høyre og venstre vår tids lynsjemobb når de kaster seg over uforvarende nettskribenter? Ja, mener den britiske forfatteren Jon Ronson og leverer talende historier og analyser om hvordan twitter har utviklet seg fra fornuftig samtale til kor av brølende troll.
Historiene om Justine Sacco, Lindsey Stone, Max Mosley og Jonah Lerner forteller om nettets enorme krefter til å forvrenge og forverre.
En tam, liten vits blir til en flodbølge av beskyldninger om rasisme, selv om det er åpenbart at den umulig var ment sånn.
Det er kanskje det mest skremmende perspektivet. Offentlig mobbing er business.
Han burde kanskje ha kommet inn på andre former for media-kannibalisme for å styrke historikken. I Norge huskes særlig Tore Tønne-saken som eksempel på boulevard-avisenes jag i flokk. I England og USA er det tett av slike eksempler. Gapestokker er stadig blitt reist for å henge ut enkeltmennesker, ofte uten særlig annen grunn enn at man har funnet en liten feil å peke på. Er nettkulturen så annerledes? Bortsett fra at det nå er en ubetalt mobb som leder an?
Her er det mye å drøfte, men resten av anmeldelsen må handle om oversettelsen.
Setningene er spekket med det som gjerne kalles anglisismer, altså ord og vendinger som ikke er ført i land i målspråkets havn, men ligger og flyter ute på sjøen.
Det er rare verbtider, unorsk modalitet, feil preposisjoner, for mye bestemt form, eiendomspronomener og syntaktiske floker.
Eller: «Å dømme en person etter hvor oppskjørtet de fremstår i ansiktet idet de ydmykes, er i sannhet en rar og tilfeldig måte å danne seg en oppfatning om noen på».
Vi får også banale feil som å «spørre et spørsmål» eller å «spore ned».
«Jeg er lei meg for at jeg har gitt dere et så vanskelig tilfelle,» sa jeg, og følte meg litt stolt. «Å nei da, vi er oppjaget,» svarte Farukh. «Det er et utfordrende scenario, men ikke et utmerket scenario. Vi skal vise nettet den virkelige Lindsey Stone.»
Eller: «Jeg tenkte tilbake på den kvelden med gode minner. Det var det eneste stedet jeg hadde vært etter at jeg begynte å skrive denne boken som hadde føltes avslappet.»
I stedet bygger han sitt eget lingvistiske hus som om det ikke fantes språklig byggeskikk her til lands.
Siden Bjørkdahl ikke har oversatt så mye før, vet han kanskje ikke at det er et fag, et håndverk, en kunst. Oversettere har sitt verktøy, sine triks og rutiner for å få det til. Men når boka er kommet på oversetterens (og hans venners?) eget forlag, har det kanskje ikke stått noen bi og sagt «Pass på!».
Nesten all tekstanalytisk oversettelsesvitenskap handler om hjemliggjøring versus fremmedhet.
Skal en tekst røpe sitt opphav som fremmed eller tilpasses målspråket? Svaret er alltid «begge deler», og dette skjer i det Umberto Eco kaller «løpende forhandlinger».
Oversetteren må hele tiden ta begge hensyn. Forfatterens stemme må bevares samtidig med at teksten trer inn i målspråket. Ferske oversettere henger ofte fast i originalens strukturer.
Jon Ronson
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Leseren vil ønske seg originalen, og det er ingen lur strategi for et nystartet forlag.
Det merkelige er at jeg ved å bruke så mye plass på å påpeke disse trekkene ved oversettelsen — som tross alt er et sekundært aspekt av boka — nærmer meg temaet hos Ronson. Jeg har mulighet til nettopp å henge ut, ydmyke og kaste skam over noen, også på nett.
Men jeg ønsker jo Bjørkdahl og Mime-forlaget alt godt. Dilemma!
Heldigvis finnes det remedier — slik det også gjør for folk i boka. Nylig kom det ut en snedig liten bok av den dansk-norske oversetteren Kirsten Øveraas, «10 faldgruber. Oversættelse for ikke-oversættere». Den er rettet mot det stadig økende antall frivillige oversettere som f.eks tekster tv-serier på nettet.
De bare kjører på uten å kjenne fagets lure triks.
Mime forlags oversetterkorps bør skaffe seg Øveraas' bok slik at de i framtida lettere kan tilby reelt oversatte bøker. Tross enkelte egne mangler, ville «Uthengt» kvalifisert til høy terning. Ronson åpner viktige rom for refleksjon rundt ubehagelige og brennbare temaer. Slik den ble på norsk, kan den dessverre vanskelig anbefales.