ALBUM: Det er i sannhet ingen lett oppgave å skulle følge opp en av de sterkeste albumdebutene noensinne her i landet. Men kanskje fordi Kvelertak i utgangspunktet aldri var et spesielt ambisiøst band, synes ikke oppgaven helt umulig allikevel. Mye av magien ligger nemlig nedfelt i selve det musikalske uttrykket.
Kanskje uten at de helt var klar over det, var deres egen Stjernepose av musikalsk hardrock-snop såpass unik og slagkraftig sammensatt at rockfans i alle fasonger og verdenshjørner ønsker en bit av den. Med andre ord, det beste Kvelertak kan gjøre med saken er rett og slett å senke skuldrene og gjøre mer av det samme. Og «Meir» er fremfor alt mer av det samme og, tja - litt mer av alt.
Klassisk Kvelertak
Rammeverket er fortsatt en tøylesløs lek med alt fra black metal og hardcore til punk og classic rock. Helst litt av alt i en og samme låt.
Etter en episk overturelignende sak, er det rett på i godt gammelt slag med «Spring Fra Livet». Hvor umiddelbare riff og melodier smelter sammen med hamrende black metal-trommer, mens Erlend Hjelvik vræler slagordaktige punchlines som «Du må springa fra livet før det tar deg igjen».
«Trepan»
Mer nyansert Det som kanskje i størst grad skiller «Meir» fra debuten, er instrumenteringen og arrangementene. Særlig i de mer langstrakte låtene som kommer mot slutten. Det er rett og slett mer for ørene for de som liker å sette seg ned med headset og lete etter finurlige detaljer. Kvelertak har tre gitarister og det høres godt i både harmonier og de mange heftige solopartiene. Sjekk for eksempel det Metallica-aktige brekket i «Månelyst».
Enkelte vil kanskje hevde at debuten har sterkere enkeltlåter, men det er ikke viktig i denne sammenhengen. «Meir» har et større musikalsk spenn, en mer utbrodert produksjon og mer nyansert dynamikk. Enkeltprestasjonsmessig er den også sterkere - for eksempel synger Erlend Hjelvik bedre enn noen gang. Vi snakker en totalpakke som er helt suveren.
Kvelertak
Plateselskap