Tidlig i oktober mottok Hanne Sigbjørnsen den store Pondus-prisen på 100 000 kroner. Dermed ble hun også den første kvinnen som fikk prisen, noe som var på tide etter fem år med mannlige prisvinnere.
Prisen fikk Sigbjørnsen for sin serie TegneHanne, en liten fritidssyssel på blogg som etter hvert vokste seg langt ut over skjermenes rammer. Nå er hun fast bidragsyter i Aftenposten, og aktuell med sin første bok.
Det er i grunn ikke noe problem at noe er utgitt før, for Sigbjørnsens striper er langt fra utledd etter første lesning. Karakterenes komiske ansiktsuttrykk, de treffende tekstene og de herlig gjenkjennelige hverdagsutleveringene gir en ikke bare en god latter, men også bedre selvfølelse. For i dagens polerte bloggverden er det utrolig befriende å lese om en kvinne som gjør alt motsatt av Fotballfrue.
De kritiske stemmene har på mange måter rett. Sigbjørnsens tegninger er enkle og kan ikke sammenlignes med Øverli eller Kellermans teknisk briljante ruter. Men så er det jo heller ikke poenget. Sigbjørnsen får folk til å le, denne anmelderen inkludert, og da er det ikke så viktig hvordan hun kommer dit. Å kritisere henne for dårlig tegnestil blir som å etterlyse mer avantgardistisk språkføring i en spenningsroman.
«Det er to ting jeg har sverget på at jeg aldri skal bli: Det ene er hun dama fra Eat Pray Love, som har det for bra til å være lykkelig så hun må dra på en egosentrisk selvutviklingsreise for deretter å begynne på engleskolen til Märtha Louise og starte sitt eget coaching-byrå, hvor hun forteller andre priviligerte kvinner som ikke er fornøyd med livene hvordan de skal leve.»
«Uheldigvis jobber jeg bare 50% som sykepleier, og har derfor bare rett på 50% av den moralske overlegenheten.»
Men her syns jeg hun undervurderer seg selv, for latter gjør som kjent underverker, og dermed er denne boken en perfekt medisin.
Hanne Sigbjørnsen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN