|||ALBUM: Like mye som man må beundre Jack Whites utrettelige engasjement, seiersvilje og gründertrang — han er noe av en Petter Stordalen-type i moderne bluesrock — er det også passe irriterende at han er så forbasket insisterende og energisk hele tida.
Men det er også forståelig at han liker å omgi seg med mer utfordrende musikalsk selskap enn Meg White i The White Stripes.
Og hans evne til å jobbe med folk som gir ham noe, som kan dra lasset og levere ideer som beriker og berettiger ethvert prosjekt han involverer seg i, er like imponerende her som i mer poporienterte The Raconteurs.
The Dead Weather
Plateselskap
Alison Mosshart (The Kills) fyller for eksempel rollen som en slags kvinnelig utgave av ham selv med imponerende presisjon, spesielt vokalt, mens Queens of the Stone Age-assosierte Dean Fertita tilfører den brautende bluesbenstillingen riktige mengder av svai og cool.
Og slik blir Dead Weathers andrealbum, i all sin tidvis animerte, designerskitne og mildt elektrobehandlede bluesprakt, nok en arbeidsseier for prosjektlederen Jack White.