Når ei bok presenteres som «uautorisert biografi», stiger forventningene til at den vil presentere mye ukjent stoff, pikante og ubehagelige vitnesbyrd om hovedpersonen og spissede beskrivelser av konflikter. Men dette er kanskje feil.
Steinar Dyrnes og Frank Lynum
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Boka om Stein Erik Hagen føyer seg inn i raden av biografier der «uautorisert» nok bare betyr at ingen egentlig tar ansvar for hva som står der.
Hovedpersonen deltar gjennom hele boka med små glimt av kommentarer og minner. Forfatterne har blitt servert hjemme hos den gjestfrie rikmannen, både i Oslo og i USA. De viser gjennomgående stor sympati for ham, og det er umulig å tenke seg en eneste setning på de 340 sidene som skulle vekke irritasjon hos Hagen.
Det handler aller mest om de mange transaksjonene av aksjer og opsjoner, selskaper, sammenslåinger, bankgarantier, gjeld, eventyrlige gevinster og plagsomme tap. Aktørene er det velkjente galleriet av norske super-rikinger – det er Sveaas, Røkke, Heyerdal, Korsvold, Reitan, Stordalen osv osv. Den detaljerte forretningshistorikken skygger for menneskene og gjør boka mye flatere enn godt er. Det blir som et referat fra en omgang Monopol.
For en outsider – som meg – fremstår dette sirkuset som ganske forstemmende.
Rikfolkene opptrer som de reneste bajaser der de tevler om å raide skjulte verdier, slakte selskaper, inngå hemmelige og strategiske partnerskap, føre hverandre bak lyset og komme med diverse utspill i mediene. Her er det aktører som med liv og lyst deltar i vandaliseringen av verden ved å bidra til å heve konsumismen opp til en slags verdslig religion, mens de farer rundt på kloden for å lete etter gevinster. Her reflekteres det aldri over slike spørsmål.
Bokas språk er næringslivsjournalistikkens. Forfatternes interesse er det som foregår på spillebrettet, men de har pliktskyldigst med noen korte skisser fra oppveksten og etterhvert lange lister med navn på kjendiser som har hatt med Hagen å bestille. «Alle som betydde noe i Norge» var til stede. Jada.
Det stilles få spørsmål, det granskes ikke bak fasadene, og det lille man får vite er helt ordinære, bleke hemmeligheter. Noen pussigheter får vi. Boka forteller at Hagen vervet Kristin Clemet til Unge Høyre. Det kan jo framstå som en interessant bragd, hadde det ikke vært for at unge Kristin faktisk er datter av Høyres generalsekretær på den tiden, Fritjov Clemet. Da var det kanskje ikke så vanskelig å overtale henne?
Den mye omtalte homofilien blir skånsomt håndtert. Det hersker en generell taushetskultur blant homofile. Ingen skal røpe hverandre.
Derfor har Dyrnes og Lynum muligens ikke fått noen til å si noe om det mangeårige dobbeltlivet. Eller kanskje forfatterne – mer sannsynlig – ikke har prøvd. Så uautorisert kan man ikke være, må vite.
Hvorfor er det slik i norsk bokheim at fiendtlige biografier – slik vi kjenner det fra England, USA, Frankrike og Italia – er så godt som fraværende? Jeg savner den sjangeren! «The Dark Side of Genius»! «The Lives of John Lennon!» «Hollywood Babylon!»