«Kva skal vi med kvarandre?» spør Agnes i Marit Eikemos roman «Alt inkludert».
Det er et originalt dypdykk i vaklende felleskap og bunnløs ensomhet. Og beskriver - med gjenkjennelig eikemosk vidd - hvor intetsigende våre liv er, om vi skreller det for tingene vi omgir oss med.
Hovedpersonen Agnes er nærmest patologisk hjelpeløs. Hun og den seks år gamle Maja flytter inn i et forsoffent hybelhus, i et ellers pent boligstrøk. De to ankommer nokså pengelense med hver sin koffert, og har tilsynelatende hverken slekt eller fortid. Vi får hvert fall ikke vite noe om den. Hybelen er umøblert. Etter å ha sovet på klærne en tid, skjønner Agnes at de må ha noen møbler. Hun går via Finn.no, og får de merkeligste fortellinger og tilbud.
Agnes er - som Eikemos andre personer - irriterende usympatisk, fjern og selvsentrert. Når den gamle nabodamen ligger for døden, alene og hjelpeløs, går Agnes bare fra henne. Hun får andre til å ta seg av datteren. Ikke fordi hun ikke er glad i henne, men fordi hun ikke får det til, skjønner ikke datterens behov.
Når det er dugnad, sitter hun og spiser andres mat uten å bidra med noe. Mennene hun får kontakt med er alle gifte og ulykkelige. Også her virker hun helt hjelpeløs, og vurderer ganske saklig om hun må ligge med en mann fordi han gir henne et salongbord.
Mye av boka går på å utforske skjebner, og her har Eikemo en helt egen evne til å skape komikk: Om den overbeskyttende moren som går med nakkekrage uten å feile noe, som beskyttelse mot verden. Om kvinnen som har en mammablogg, men går så opp i den at hun ikke har tid til å ta seg av datteren sin. Eller den tilsynelatende vellykkede nabokona som har alt, men er så begjærlig etter ting at det ikke er plass til ektemannen. Selv drikker hun i smug hos Agnes. Alle prøver de å bygge mening i sine meningsløse liv.
Marit Eikemo
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
På sin måte er «Alt inkludert» også en skremmende fortelling om våre karrige eksistensbetingelser.