Kristian Krohg-Sørensen dukket opp fra intet i fjor høste da Lars Fiske og Steffen Kverneland presenterte ham som sitt talent i Kulturquizen på Nrk.
Nå et halvt år senere er det bare å fastslå at Fiske og Kverneland gjorde et strålende valg, for Krohg-Sørensens tegneserie om krigshelten Johannes «Gulosten» Andersen er en pangdebut av det helt sjeldne slaget.
Heldigvis retter Krohg-Sørensen på dette nå, for Gulostens historie er så innholdsrik at det ikke engang holder med én tegneserie: Dette er derfor første bind av tre.
Boka begynner med en prolog fra Kristiania havn i 1921. Dette har Gulosten selv kalt starten på tjue bekmørke år som spritsmugler. Derfra hopper historien tilbake til 1914 og hans ungdomstid på Bastøy skolehjem. I enkle, men uttrykksfulle, sorthvitt-tegninger blir vi med Gulosten gjennom det harde livet på skolen, som jungmann til havs, og tilbake til Kristiania hvor første verdenskrig ironisk nok fører til oppgangstider i Norge. Så kommer vendepunktet, med børskrisen høsten 1920, storstreik og arbeidsledighet.
Det er ikke bare kulturquizen som gjør at det er naturlig å nevne Fiske og Kverneland i en omtale av «Gulosten». Deres fokus på historiske kilder og visuell etterrettelighet i bøkene om Kurt Schwitters og Edvard Munch har helt klart vært en inspirasjonskilde for Krohg-Sørensen. Kabicek, Skandfer og Agdesteins «Krüger og Krogh» fra i fjor er også relevant i denne sammenhengen.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Selv om alle disse bøkene er svært forskjellige, har de et sterkt fellestrekk ved at de klarer å omforme historisk materiale til fullverdige, og rent briljante tegneserier. At det er en gullalder for historisk baserte tegneserier i Norge nå er det ingen tvil om.
Sammenlignet med de ovennevnte serieskaperne er ikke Krohg-Sørensen en like imponerende tegner. Mange av rutene hans er nesten skisseaktige med mye hvit bakgrunn og få detaljer. Menneskene er også enkelt portrettert, men de fungerer godt. Gulostens ansiktsform minner for eksempel om skjelettansiktet fra Munchs Skrik, likevel blir han aldri en karikatur, men en person leseren får sympati for.
Serien om «Gulosten» har all mulighet til å bli en virkelig tegneserieklassiker, nå gjenstår det bare for forfatteren å innfri med bind to og tre. Det har jeg full tiltro til at han vil klare, den største utfordringen blir nok for leseren som dessverre må vente i et år eller to på fortsettelsen. For Gulostens liv i helvete har, heldigvis for oss, knapt begynt.