TEATER: Hvor universell er vel ikke selvopptattheten? Utbredt gjenkjennelse, og kanskje kikkerlyst, gjorde Karl Ove Knausgårds seksbinds selvgranskning til en litterær sensasjon.
Hvor
Regi
Ole Anders Tandbergs teaterversjon framføres som flerstemt monolog, av et kor av fire skuespillere.
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck er alle ham, bøkenes jeg. Fortellerens subjektivitet dempes ikke av at hans stemme målbæres av fire. Selv i samhandling er det tydelig at det er ett selv som taler. Også når skuespillerne illuderer andre, er de andre sett gjennom ham.
Språket tilhører Karl Ove Knausgård, de enkelte tekstpassasjene er hans, et utvalg fra bokserien, men den overordnede strukturen er Ole Anders Tandbergs, et flettverk eller en mosaikk, på tvers av kronologi og tematikk: Barndomsminner, ungdomsminner, tanker om voksenlivets daglige rutiner, pubertale innsikter, nåtidsrefleksjoner.
Følelsen av å mislykkes, skam og skyld og utenforskap, er sentral.
Teateroppsetningens valg av formgrep forstørrer og forsterker, og enten tekstene er skrevet med selvironi eller ikke, får de et preg av det her. Den overspente selvkritikken, selvforakten og selvmedlidenheten forunderliggjøres og blir humoristisk. Knausgårds karakteristiske blanding av hverdagseksistensialisme og sutring, hans ambisjoner og drømmer gis en tørrvittig klang.
Gjennom sine overdrivelser viser teateroppsetningen at den ser forskjell på betydelig og ubetydelig, på reelle, vesentlige nederlag og innbilte nederlag, eller overdimensjonerte følelser av nederlag. Det mest alvorlige framføres med størst ro.
Erlend Birkelands scenografi, lyssatt av Ellen Ruge, abstraherer og frigjør med det fortellingen.