«...morgendagene/ slår ned som lyn/ braket i dem/ rekker aldri tidsnok fram...».
Slik står det i åpningen av Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling «Åstedsblomster».
Boka springer ut av sorgtematikken over en tapt sønn, og henvender seg til flere som er blitt borte i løpet av et levd liv. En avdød venn, bror, far og mor minnes i sorgmuntre dikt.
Rebolledo trenger inn i alvoret med språklig lekenhet. Han fortjener tittelen som sorgmuntrasjonsråd i norsk poesi.
I poesien hans flommer ordspill, bokstavrim og spenstige nyord, som i dette utdraget fra diktet «Ensomhet er dødelig og digitalis»:
«...min yndlingsensomhet
er å stå i vårflommen til knes
til jeg blir bjørkestammehvit
og museørelysegrønn...»
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
De innledende tekstene i boka blekner også litt mot det emosjonelle trykket i diktene som omhandler en avdød sønn. I "sønnediktene" kommer Rebolledos muntlighet, letthet og lekenhet mer til sin rett enn noen gang. Kan hende fordi poeten går den mørke materien litt mer direkte i møte?
I disse diktene finnes en helt særegen inngang til temaene død, savn og sorg.
Boken avslutter suverent, med linjer der Rebolledos mange kvaliteter smelter sammen til en åpen invitasjon: «døra til et gulspurvhjerte / slår og slår».
Til tross for noe rusk og rask. «Åstedsblomster» har lav inngangsterskel, gjør umiddelbart inntrykk, og vokser ved flere gjennomlesninger. Den fortjener et publikum også utenfor den indre poetiske krets.