Elina, snart ti, flytter på landet med foreldrene. Hun må forlate bestevenninnen i Stoabyen og ender på Dustelandet, «hvor ingen barn burde bo». Det gjør de for så vidt ikke heller, og Elinas eneste samtalepartner er en gammel dame. Foreldrene er stort sett på jobb.
Å rømme tilbake til byen er eneste mulighet for Elina. Problemet er barnevakten: En fiendtlig villmann med gigantisk gressklipper og en nevrotisk hund. Det kan ikke bli verre, tenker Elina. Men det kan det jo.
Elina selv er en gjenkjennelig barnebokheltinne. Litt ensom, men handlekraftig og uredd. Som en Tonje Glimmerdal har hun sans halsbrekkende bedrifter og et åpent sinn uortodokse folk. Elina er en søt, om enn ikke veldig original heltinne.
Cathrine Myhre Solbjør / Thomas Kirkeberg
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Språklig fungerer boka greit, skjønt beskrivelser av typen «Elina hylte så høyt at speilet i gangen knuste» eller «skrek Elina så høyt at naboene fikk bakoversveis», er mer velkjente enn morsomme. Litt opplagt er også sluttscenen, men hovedsakelig er handlingen godt komponert. Spor og løse tråder hentes frem igjen underveis.
All fart og futt i tekst og tegning vil nok appellere til barna. Tematikken likeså. Det handler om nye og gamle vennskap, og om å beholde håpet når alt er begredelig. Som Elina uttrykker det: «Hun kan ikke gi opp før alt håp er ute. Og alt håp er ikke ute før man er dau.»