Inspirert av de fantastiske pintxo-barene i Baskerland, der du får Spanias desidert beste tapas, har Babord Restaurant og Café åpnet helt nederst på Grünerløkka. Inntil nylig lå brasserie Dyre Vaa i dette lokalet, men de serverte så dårlig mat at de måtte legge ned etter et knapt år. Så spørs det om Babord havner på rett kjøl. Det er i hvert fall et nytt og annerledes konsept.
Eventyrestetikken er byttet ut med stilig og humørfylt maritim design. Kjøkkenet byr på fisk og skalldyr, i små og middels store porsjoner, som du selv setter sammen til et måltid. Du kan velge mellom ti forskjellige «agn» og ti forskjellige «fangst». Agnene er i smakebitstørrelse, mens en fangst er å regne som en halv hovedrett. Du kan mikse som du selv vil, eller gå for en av de tre kombinasjonsmenyene.
-Hm, to agn og to fangst, pluss dessert - det blir vel som en vanlig treretters omtrent? spurte Fredag.
-Vi satser på det, sa Robinson og frydet seg over utvalget. Menyen har et forfriskende Nordsjøpreg, med svenske, norske og danske tradisjonsretter i ny innpakning.
De fire agnene kom samtidig og ga den deilig avslappende følelsen av tapasbar. Hvalcarpaccioen med mascarponekrem og hakket kastanje var suveren. Det samme var tre typer hjemmelaget sild med grovbrød og spiss, svensk ost. Litt blassere, men helt ok, var hjerteskjellene i hvitløk, mens syltynne crostini med kalix-løyrom og rømme smeltet i munnen.
-Synd de ikke har mer vin på glass, verken Sancerren eller Chablisen de tilbyr fungerer særlig bra til hval og sild.
Robinsons første fangst var hummersuppe med blåskjell, en safrankrydret og kremfløtefyldig bisque, ekstravagant toppet med en hel hummerhale. En smule oversaltet kanskje, men ellers ypperlig. Fredag var minst like begeistret over sitt store stykke gratinert kamtsjatkakrabbe, servert på en lun «vintersalat» av spede grønnsaker i kremet dressing.
Så langt, så vel. Men så kom skjærene i sjøen. Etter uendelig lang venting kom fangst nummer to, men nå i agnstørrelse.
-Er dette en hybrid? En «fagn»? spurte Robinson, men den svenske kelneren var altfor stresset til å svare, og løp videre med ørten tallerkener til den fullsatte restauranten.
Det er ofte dette som skjærer seg for nye restauranter: De har ikke funnet fram til hvor mye personale de egentlig trenger, og plutselig kantrer hele skuta.
På kjøkkenet var det åpenbart kaos, for Robinsons triste kamskjell var uten både anissjyen og rødbetene som sto i menyen, mens Fredag fikk en bitte liten torskebit med en klatt grøtete oksehaleragu og ikke noe annet.
Avslutningen kom heller ikke vel i havn, for dessertene er tydeligvis restaurantens sparepost. Her blir hummerhalene trukket fra, gjennom å lage porsjonene så små at de hører hjemme i et dokkeselskap. Sjokoladefondanten var som en konfekt, og kulen med havtornsorbé var ikke større enn et vaktelegg. I en dokkeskål kom også crème catalan, et tynt lag eggekrem under sukkerskorpe, med tilsvarende mini-iskule.
-Det er gøy at de prøver seg på noe nytt, men de må finne ut av sitt eget porsjonssystem, ellers blir det bare tull. Jeg er fortsatt sulten, sa Fredag.
-Til 440 kroner er det for dårlig. Her må skipperen ta styring, ellers vil Babord forlise eller bli akterutseilt, eller...
-Flere sjømannsmetaforer nå og jeg kjølhaler deg, sa Robinson.