- Beklager, det er helt fullt i kveld. Men dere kan få sitte i baren, sa en hovmester til nok et håpefullt par som, i motsetning til Robinson og Fredag, ikke hadde bestilt bord god tid i forveien. Et par-tre uker tidligere hadde Piscoteket åpnet dørene, og siden har det vært stor trafikk til restauranten ved siden av Torggata bad.
Som i verden for øvrig, handler det også om trender innen restaurantbransjen. Og hva er det som gjelder akkurat nå? Det peruanske kjøkken.
I løpet av seinhøsten er det dukket opp to spisesteder som begge har sett det som sin oppgave å overbevise oss om at maten fra det søramerikanske landet er uovertruffen. Og ut fra tilstrømningen å dømme må det sies at de har lyktes. Robinson og Fredag besøkte Aymara ved Solli plass for noen uker siden og kvitterte med fem stjerner. Da de denne kvelden hadde vært så heldige å få seg en plass på Piscoteket, var det uunngåelig å trekke sammenlikninger med restauranten på vestkanten.
- Menyen ser spennende ut, sa Robinson etter å ha stavet seg gjennom en rekke ord som ikke hører hjemme i vokabularet til en gjennomsnittlig nordmann. Heldigvis var servitøren villig til å forklare. Hun anbefalte også at Robinson og Fredag plukket et par retter hver som de delte. Slik ble det.
En ceviche-variant var først ut. Denne var asiatisk-inspirert, som så mye annet i det peruanske kjøkkenet, og inneholdt - foruten laks - soya, chili, ingefær, peanøtter og limesaft. Syren fra limen setter i gang en slags kokeprosess, men her hadde fiskebitene blitt marinert så kort at de fremdeles var rå.
- Det smaker fortreffelig. Sashimi er godt, det, mente Fredag.
Flere av rettene inneholder både chili og sitrus, både sterke og syrlige, så halvtørr hvitvin eller øl anbefales ofte til peruansk mat. Ja takk, sa Robinson og Fredag, vin først, øl etterpå.
- Ingen tvil om populariteten, sa Robinson og nikket mot baren. Den var nå var full av spisegjester, som i likhet med Robinson og Fredag syntes å kose seg. Selv om lokalet er spartansk innredet og akustikken brutal, var stemningen lun og hyggelig.
De neste tre rettene kom på bordet samtidig. Aji de Gallina, kyllinggryte med valnøtter, vaktelegg, potet og spinat - samt en distinkt saus på oliven - skapte begeistring. Fremmedartet, men absolutt velsmakende smakskombinasjoner. Lomo Saltado, biter av mør og smaksrik entrecôte og soyakaramellisert banan, fikk også høy score. Fullt så bra gikk det ikke med Arroz chaufa, en slags stekt ris-variant med svin, biter av omelett, sukkererter, syltet ingefær og sesamfrø.
- Ikke noe å si på smaken, men jeg får en litt sånn ... pytt i panne-følelse. Og svinekjøttet kunne med fordel vært litt mindre fett, sa Robinson.
Fredag samtykket.
- Særlig raffinert føles det ikke. Eller estetisk.
Følelsen av at utseendet ikke er det som blir høyest prioritert av kjøkkenet, ble forsterket da dessertene kom. Dessuten var verken Robinsons rispudding med ristede mandler, bær og sjokoladeis, eller Fredags pasjonsfruktmousse særlig minneverdig hva smak angår.
- Behagelig betjening, sympatiske priser - alt i alt: et hyggelig bekjentskap, konkluderte Fredag, da måltidet var historie og de sto utenfor, gode og mette.
- Men hva synes du i forhold til artsfrenden Aymara ved Solli Plass?
Robinson tenkte seg om.
- Slektskapet er naturligvis tydelig, men de er likevel forskjellige. Prisnivået er i praksis litt lavere her, men det generelle nivået er nok litt høyere der, sa Robinson, og la til:
- Jeg har sans for begge steder, så tenker jeg tar «en Ole Brumm». Alt til sin tid.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: