TEATER: «Landstrykere» er en teaterforestilling i Augusts ånd. Han er en sjarmerende sjarlatan, en kreativ kapitalist, en flittig bajas.
Hvor
Regi
Eirik del Barco Soleglad er velvalgt til rollen. Showmann, gjøgler, muntrasjonsråd - med evne til brå temperamentsutbrudd og mykt glidende fysiske sprell.
Hans motstykke er Pauline, som driver krambua, kafeen, posten og banken. Kristine Henriksen representerer fornuften, handlekraftig, men langt mer forsiktig enn sin omflakkende motspiller. Lenge før de i forestillingen danser sin tango har de danset tango, to livsveier i viljekamp, samtidig motstand og samarbeid. Bygdefolket - redusert til et sentralt utvalg - lar seg også føre av dem.
Bare Edevart (Munch) danser til sin egen tone, som lyden av vinden over prærien, eller en countrysang uten håp om å få igjen kona eller hesten.
Yngve Sundvor bruker mang en amerikansk metafor i sin iscenesettelse, i tråd med landstrykernes utlandserfaringer. Den konservative bonden Ezra (Lien) er utstyrt med Amish-skjegg og hatt, August har cowboystøvler og matchende vest.
I videoprojeksjonen bak skuespillerne, skapt av Reidar A. Richardsen, ser vi bilder av nordnorsk kyst i veksling med duvende præriekorn (et bilde på Edevarts lengsler) og den sørvestlige pionerfronts kaktuser og ørken (en forsterkning av Augusts skrøner), mens musikken favner filmmusikk fra spagetti-western og «On The Road Again». Arne Nøsts scenografi består for øvrig av en kompakt boks som vekselvis fungerer som blant annet disk, båt og seng.
Sundvor henter sin handling i andre bind av «Landstrykere»-trilogien, «August». Formspråket er hans eget, stilisert lekent, uttalt teatralt karikert. Vi kan godt karakterisere det som bevisst overspill, eller overdrivelser med glimt i øyet, humoristisk tydelig og effektivt kommunisert.
Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven.