Anders Rydells bok vakte oppsikt i Sverige da den kom ut der. Her til lands knytter den forferdelige framstillingen an til flere av årets viktigste hendinger innenfor kunstlivet.
Det gjelder dels utstillingene «Krigens skygge», «Krigsbilder» og «Kunst i kamp» i Oslo, Arendal og Bergen, som spente fra 30-åras «tendenskunst» via motstandskunsten under okkupasjonen, til morbide malerier av verste nazi-merke.
I sine siste år beskrev Moe mordernes grusomhet i form av en serie brev rettet til Rembrandt van Rijn. Jeg har aldri lest noe så humant på norsk. Det er trist at Ole Henrik Moe, med sitt finstilte gehør for tidas toner, valgte å ikke publisere epistlene. Moderna Museet i Stockholm klarte ikke å håndtere en analog utfordring fra «Blumengarten» («Blomsterhage») av Emil Nolde. Verken institusjonen på Skeppsholmen eller Den svenske staten tok ansvar, og etterkommerne til den tidligere eieren måtte trå til. At museet tidligere hadde en jødisk styreformann — Gerhard Bonnier — måtte i ettertid bli opplevd som pinlig.
Grotesk skue
Likevel blir disse nordiske eksemplene for småplukk å regne. Rydell åpner opp for et mildt sagt grotesk skue. Hitler med «reichs-arkitekt» Speer ved sin side, mente at Tyskland også skulle seire på kunstfronten. Kunsten stjal man ganske enkelt fra museene, siden «mindreverdige» mennesker likevel ikke ville ha noen glede av dem. Derfor «rappet» okkupantene «Kvinnen med hermelinen» av Leonardo da Vinci i Krakow. Vermeer og Rembrandt ble «germanske» kunstnere. Selv om de mest ekstremistiske - lik ISIL i våre dager - mente at «Jødebruden»-maleren Rembrandt måtte være bærer av semittisk smitte.
Jeg får trang til å brekke meg flere ganger under lesningen.
Ikke minst over kunsthandlere som uten blygsel har tusket til seg millioner. Som kanskje holdt seg over nesa for å slippe å tenke på eiere som bokstavelig talt hadde gått opp i røyk. Anders Rydell røsker i ethvert menneske som elsker kunst. Han har solid bakgrunn for sine rystende fakta.
Anders Rydell
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN