Linde Hagerups roman snakker rett til barn i lettlest-alderen

Er det lov å mislike noen som nettopp har mistet moren sin? Som er mye mindre enn deg? Som har all grunn til å være sutrete og selvopptatt?

Linde Hagerup skriver lett og presist om forbudte følelser i barneromanen «En bror for mye». Den åpner dramatisk, med et dødsfall og en stor omveltning for en liten kjernefamilie.

Men i sentrum står en gjenkjennelig niåring, med tanker og utfordringer hvem som helst kan identifisere seg med, særlig hvis de har småsøsken.

Poetisk og rett fram

Sara gleder seg til å feire jul med mamma, pappa og storesøster Emilie, men det er et lite skår i gleden: Som vanlig skal mammas venninne Karin komme for å feire med dem, sammen med slitsomme Steinar på fem. Sara kan ikke fordra ham. Så skjer det fryktelige: Karin dør. «Det var noe med hjertet hennes. / Det bare slutta å virke. / I går hadde hun vært levende. / I dag var hun død», skriver Hagerup på sitt korthugde rett fram-vis.

Det er Sara som forteller, og setningene passer fint i munnen på en niåring. Men språket er også poetisk. Det har en klar rytme som gjør det godt å lese.

Linjeskift for hver setning og inndeling i korte avsnitt skaper både tematisk skille og gir tyngde til viktige partier. Kapitlene er også korte, og avsluttes gjerne med en punchline som blir stående og dirre litt. Hele veien er det mye å lese mellom linjene, uten at det bremser handlingen. Den er spennende og engasjerende, og ofte morsom: «Jeg snurpa munnen sammen så den så ut som et rumpehull. / Det vet jeg at den gjorde, for det har jeg testa ut i speilet.»

Ny lillebror

Etter det fryktelige skjer det noe annet og – for Sara – enda mer dramatisk: Steinar flytter inn hos dem og skal bli lillebroren hennes. Plutselig må hun dele rom, leker og foreldre med en som vekker henne om natta, stjeler julekalendergavene hennes og får lov til alt hun ikke får. For det er jo så synd på ham. Det skjønner hun også. Men hun klarer ikke helt å føle det likevel. Da hun overhører foreldrene snakke om at det kanskje hadde vært lettere hvis hun var gutt – en storebror – får hun en idé. En idé som også gjør tittelen flertydig.

Det er en kjønnstematikk her, uten at det blir noe hovedpoeng. Det handler mer om hvor langt du kan og skal strekke deg for å tilpasse deg - og i ytterste konsekvens bli en annen.

Vanskelige følelser

Det kunne gjerne vært gjort enda tydeligere. En del poenger står i fare for å forsvinne litt for langt ned mellom linjene. Men det fineste med boka er hvordan Hagerup trekker fram og avdramatiserer de vanskelige følelsene: Skam, sjalusi, sinne, sorg, og til og med begjær (etter nugatti).

Hun skriver så fint om skam og forvirrede følelser: «Jeg ville gråte, men jeg ville ikke gråte. / Jeg ville ha trøst, men jeg ville ikke ha trøst. / Jeg ville være slem mot Steinar, men jeg ville ikke være slem mot Steinar. // Eller ville jeg det?»

Etter hvert blir det klart at det ikke bare er Sara som må lære noe, hele familien må tilpasse seg. Også Steinar. Veien mot løsningen byr på flere svinger og overraskelser.

Varme og realistiske tegninger av Jens A. Larsen Aas supplerer fortellingen. De forteller ikke så mye mer enn teksten, men de uttrykksfulle ansiktene fanger stemningen på en prikk.

Linde Hagerup har skrevet en helstøpt roman som snakker rett til sitt publikum, og som samtidig gir dem mye mer å tygge på en det barn i lettlest-alderen ofte blir avspist med. Det er en kunst.