Åsne Seierstads bok er rystende, men står i fare for å overdrive et marginalt fenomen

I oktober 2013 reiste to søstre i tenårene fra Bærum til Syria for å slutte seg til Den islamske stat. Straks den norsk-somaliske familien forsto alvoret i situasjonen, reiste faren etter for å bringe dem tilbake. Det er utgangspunktet for Åsne Seierstads bok, «To søstre». Der fortelles den dramatiske historien i hele sin bredde, for første gang.

Boka er effektivt komponert. Den begynner den fatale oktoberdagen jentene på 19 og 16 år forlater landet. Deretter kaster Seierstad blikket bakover og forteller forhistorien til familien.

Døtrenes interesse for islam fortoner seg først som et ungdomsopprør, men fører etter hvert til radikalisering og religiøs vekkelse. På veien spiller en radikal koranlærer en sentral rolle. Det samme gjør den konservative bevegelsen Islam Net.

Radikalisering

Men det er først da de henger sammen med et knippe radikaliserte muslimske venninner at tanken på å reise til Syria later til å oppstå. I dette miljøet opererer også jentenes kjærester, kjente norske islamister og jihadister. De etterlates liten ære, men en stor porsjon kvinneundertrykkelse, brutalitet og dobbeltmoral. De fleste blir også drept i Syria – og slett ikke alltid i kamp for kalifatet.

Selv om farens historie allerede er kjent, inneholder boka mange nye momenter. Som mange detaljer i skildringen av da han ble tatt til fange av IS, utsatt for grov tortur og så vidt greier å rømme. Heller ikke opplysningene om jihadisten Bastian Vazquez ynkelige død har jeg sett andre steder. Det dramatiske høydepunktet er likevel kapitlene om farens dobbeltspill under en redningsaksjon våren 2015, på grensen mellom Tyrkia og Syria.

På den ene siden samarbeidet han med en norsk regissør om å lage en film om jakten på jentene. På den annen side hadde han involvert Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Det endte med at PST tok over hele den dramatiske aksjonen. Til tross for flere døde på syrisk side, fikk heller ikke PST jentene ut av Syria.

Spennende og problematisk

Seierstad har nedlagt et stort researcharbeid, så historien framstår som godt forankret i et bredt kildemateriale og en omfattende sekundærlitteratur.

Likevel er det å lese «To søstre» er en sammensatt opplevelse. Leseren kastes mellom dyp sympati med de sønderknuste foreldrene, en fortvilelse over søstrenes fatale valg og vantro over den rå brutaliteten til de norske jihadistene.

Man blir også imponert av Seierstads evne til å komme så tett på disse menneskene og forvandle deres liv til en fortelling av høy journalistisk kvalitet.

Samtidig er det en brannfakkel av en bok i den allerede opphetede innvandringsdebatten. Den vil nok dessverre styrke enkeltes fordommer mot muslimer generelt. Jeg savner derfor at Seierstad hadde satt de to søstrenes historie inn i en bredere norsk sammenheng. I Norge bor det tross alt omkring 200000 muslimer. Så vidt jeg vet er det bare et sted mellom åtte og ti norske kvinner som har reist til Syria for å slutte seg til IS. I likhet med forskningen på radikaliseringen blant muslimske kvinner, står også «To søstre» i fare for å overdrive et svært begrenset fenomen.