Tastaturer og tristesse

FILM: Hard, urban arkitektur med slitte overflater, filmet i hvitt dagslys eller i neonlysblinkende netter.

Trist, jagende musikk; spenningsfylte møter mellom menn og kvinner som ikke trenger mer enn to ladede samtaler og noen hundrekilos blikk for å skli inn i ordløs erotikk. Og så, så klart, den overhengende trusselen: Kriminelle mesterhjerner med mørke hensikter og lange armer; brå, harde skuddvekslinger.

Regissør Michael Mann har vært i dette landskapet før, mest minneverdig i mesterverket «Heat» fra 1995. Samme atmosfære hyllet inn «Collateral» og «Miami Vice», og nå hackerthrilleren «Blackhat». Det er en nøkternhet her, kombinert med en umiskjennelig melankoli, som minner om hva for en stilsikker sjangerregissør Mann er.

Seig start
Kina og USA utsettes for storstilte hackerangrep. Den kinesiske regjeringens mann (Leehom Wang) hanker inn sin søster (Wei Tang) til kriseteamet og overtaler amerikanerne til å midlertidig løslate hackeren Hathaway (Chris Hemsworth); hans egen kamerat fra studiedagene, fra fengsel.

Med CIAs øyne i nakken prøver de to å komme hackerbanden i forkjøpet før neste aksjon, mens nye og gamle bånd knytes på tvers av grensene lover og storpolitikk trekker opp.

Sjarmør du jour
Skjønt, for mye av filmens første time går med til teknobabbel på lav temperatur, mens kamera fortærende lenge følger farlige signaler fra tastaturtrykket og gjennom endeløse labyrinter av hardware. Deretter strammer det seg flott til.

Chris Hemsworth, situpspumpet sjarmør du jour, gjør en heroisk innsats for å slukke glimtet i eget øye og bli en passe grublende Mann-protagonist. Det klarer han tålelig bra, selv om både Hathaway og den skyggeaktige nemesisen hans, han med det andre tastaturet, har for vage og generelle ambisjoner og ønsker til å feste seg som sterke personligheter.

Men han inngår i et ensemble som mellom seg lager en fin, mistenksom dynamikk.

«Blackhat» antyder en underverden av skarpe hoder som tilfeldigvis har skjenet ut på et sidespor der suksessen vurderes ut fra andre premisser enn i samfunnet ellers. Filmen stanser før tankene tenkes til ende. Men det som da er fullført, er en selvsikker sjangerøvelse som, i likhet med hackerne selv, blir litt for anonym og vanskelig å gripe.