«Den som redder et menneske, redder en hel verden.» Med dette visdomsordet fra både Talmud og Koranen åpner fortellingen om det jødiske barnehjemmet i Oslo under annen verdenskrig.
Det er en uvanlig sterk og viktig historie Nina Grünfeld og Espen Holm skildrer i «Ninas barn». I lys av dagens flyktningkrise er den også brennende aktuell.
Den begynner med den russiske revolusjonen i 1918 og slutter med et selskap i Oslo i 1990. Geografisk strekker beretningen seg fra St. Petersburg til Wien. I sentrum står den modige Hasvoll, som reddet livet til barna da norske jøder ble deportert til Auschwitz vinteren 1942.
Det er europeisk historie som kaster nytt lys over Norge under annen verdenskrig på mer enn en måte.
Nina F. Grünfeld og Espen Holm
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Hasvoll vokste opp som datter av en velstående jødisk apoteker i Russland. Da revolusjonen bryter ut, tar familien seg til Berlin. Mens faren brødfør den, utdanner hun seg til barnepleier. Særlig fatter hun interesse for psykoanalyse, og beskrivelsene av det psykoanalytiske miljøet i byen er interessant kulturhistorie. Etter en av forelesningene møter hun den norske psykologen Nic Waal, og det skal bli et viktig bekjentskap.
Da situasjonen for jødene blir uutholdelig, flykter hun først til Frankrike, før hun sankthansaften 1936 står på trappa til Waal i Oslo. Her begynner et nytt kapittel i hennes liv, da sekretæren for den jødiske menigheten, Harry Koritzinsky, overtaler henne til å ta ansvaret for barnehjemmet. Deriblant for Berthold Grünfeld, faren til den ene forfatteren.
Til forskjell fra mange andre bøker om krigen forteller Grünfeld og Bakke om kvinnelige krigshelter. I levende skildringer får vi vite hvordan barna kom seg til Norge etter at Østerrike ble innlemmet i Nazi-Tyskland i 1938, takket være Det mosaiske trossamfunn i Oslo. Med stor detaljrikdom skildres det hvordan Hasvoll, Waal og Tove Filseth i Nansenhjelpen satte sine liv på spill for å bringe barna i sikkerhet i Sverige.
«De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid».
Til tross for disse kvinnenes heltemodige innsats, har de kommet i skyggen etter krigen. I en betimelig passasje skriver forfatterne:
«For etter krigen ville alle være helter. Å skrive bøker og lage filmer om 'gode nordmenn' blir folkesport. De virkelige heltene, som Tove Filseth, Nic Waal og Nina Hasvoll, forsvinner i mylderet av staute karer og gutta på skauen.»
Forfatterne viser at krigen hadde et kvinnelig ansikt, for å si det med en allusjon til årets Nobelprisvinner, Svetlana Aleksijevitsj. Av den grunn er «Ninas barn» et vesentlig bidrag til norsk krigshistorie.
«Det er vår og tidlig morgen. Året er 1938. Et kjølig drag kryper gjennom Wiens gater, en skikkelse vandrer langs husveggen, som om han forsøker å gjøre seg liten. På hodet en kippa, i hånden en skinnveske. Mannen jeg ser er Juda Hertz, Siggi og Norbergs morfar.»
Riktignok skjemmes boka av slurv her og der. I de siste kapitlene er sitatene både for lange og for mange. Et forlag som satser så sterkt på sakprosa som Kagge, burde også ha hjulpet forfatterne til å få orden på sluttnotene. Likevel er det ingen tvil om at «Ninas barn» er en ytterst lesverdig og viktig bok. Ikke minst i en tid som har skremmende likheter med mellomkrigstiden.