Noen restaurantlokaler har mer gjennomtrekk enn andre. Da Robinson og Fredag spiste i lokalet mellom Sorgenfri og Beach Club på Aker Brygge i fjor sommer, het stedet Baldr, og var relativt nyåpnet. Det eventyret varte ikke lenge - forståelig nok, ettersom verken mat eller service var i nærheten av å holde mål.
Nå er det kinesiske Tao som holder hus i samme lokale, med det eierne kaller «moderne kinesisk kjøkken». Lokalet er som før, hyggelig og relativt intimt, med en gasspeis midt i rommet som skaper lun stemning en sur vinterkveld. Og det er bokstavelig talt akkurat som før - møblement, tapet i gulltoner og vegglamper er arvet fra Baldr, men passer for så vidt bra med den nye identiteten. Litt kinesisk kunst skaper et slags særpreg, eller rettere sagt en følelse av tett slektskap til andre av byens asiatiske spisesteder i den øvre middelklassen.
- Vi får bare håpe at Tao ikke har arvet Baldrs tilnærming til kokkefaget, sa Robinson mens de bladde i menyen.
Til forrett ble de enige om å prøve noe med det ikke spesielt velklingende navnet «Kombinasjon à la kjøkkensjef», et utvalg av forrettene på menyen som deles mellom minimum to gjester. Frityrstekte vårruller og wonton og dampede dumplings, dandert på et stort og heller uelegant salatblad, ble servert med to sauser til.
- Dette var godt. Sprø, gode wontons med svinekjøtt, og disse Zia Jiao-bollene med hakket scampi er smakfulle, om enn noe uhåndterlige, sa Fredag etter et par mislykkede forsøk på å buksere en av de golfballstore bollene inn i munnen med spisepinnene. Mangosaus, chilisaus, soya og den særegne kinesiske eddiken satte spiss på en godt over gjennomsnittet mettende forrett.
Alt vel så langt, altså. I fjor sommer ble våre venner servert overstekt andrebryst og viskelærseige kamskjell på Baldr, men det skremte dem ikke fra å gi de samme råvarene en ny sjanse i samme lokale. Robinson gikk på kjøkkensjefens anbefaling av Shanghai-and med anissaus og sesongens grønnsaker til hovedrett, mens Fredag bestilte Dong Yin, en skalldyrrett med kamskjell, tigerscampi og noe Tao kaller «drage boller».
- Er det mulig? sa Robinson da tre sjenerøse stykker andebryst kom på bordet, grundig gråstekte og kompakte i kjøttet, med det bløte skinnet som enten forteller om et lengre opphold i varmeskap eller om manglende basiskunnskap om hvordan råvaren bør tilberedes.
- Andebryst skal være saftig og rosastekt, med sprøtt skinn. Jeg kan ikke nok om det kinesiske kjøkken til å utelukke at Shanghai-and skal være dønn gjennomstekt, men det er ganske trauste saker, sa Robinson og skyllet ned med Tsingtao-øl.
- Kanskje de har arvet dypfryser og tabell over steketider fra Baldr? undret Fredag. Kamskjellene var ikke av viskelærtypen, men imponerte likevel ikke.
- Det er sånn du får kamskjell hjemme hos folk som ikke vet at de skal pannestekes fort og på høy varme. Disse er snarere kokt i eget frysevann, konstaterte Fredag. Dragebollene var bedre, men fikk attesten «litt boksefølelse».
Det er dessverre litt for lenge mellom hver gang asiatiske restauranter imponerer med dessertmenyen. Så heller ikke på Tao. Robinsons varme eple ble servert med konjakk som ble helt over tallerkenen ved bordet og satt fyr på. Flambering er et ok partytriks, men ikke når gjesten må slokke brannen fordi garnityret er på vei mot forkulling. Resultatet var at spriten ikke rakk å fordampe, og at sausen smakte lite annet enn billig brennevin. Mangopuddingen, en gammel vinner fra blant andre Dinner, var heller ingen innertier:
- Gelatinpudding med cocktailbær, oppsummerte Fredag.
Det er mange bra asiatiske spisesteder i Oslo. Tao kaller seg «contemporary chinese cuisine», men må nok jobbe hardere for å leve opp til forventningene egenerklæringen skaper.
- Kanskje det hviler en forbannelse over lokalet. And har jeg definitivt spist her for siste gang, fastslo Robinson.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
.
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: