TEATER: By og land står mann mot mann, når verdensmesterskapet i melkespannkasting skal arrangeres. Regjerende mester er Flåklypas egen Emanuel Desperados (Peter Kippersund), mens utfordrer Bertram Nufsefjord (Nicholas Khandji) er sesongarbeider i Oslo.
Hvor
Regi
Begge steder finnes mafiosolignende lurendreiere (Robert Skjærstad og Daniel Karlsson) med én og samme agenda: Oslo skal vinne. Men de har ikke regnet med Solan (Kikki Stormo), Ludvig (Frank Ole Sætrang) og Reodor Felgen (Nils Johnson).
I et ensemble på åtte har Riksteatret funnet plass til en kvinne: Kikki Stormo, som spiller Solan, guttaktig ivrig og energisk. I Jensegs manus er der bare en kvinnerolle, og den er dekket av Simon Andersen. Hans enkefru Engelschøn-Glad er en hardkokt businesskvinne med bestemte ostepreferanser, suverent selvsikker, og snobbete elegant (bortsett fra når telefonen ringer om natta og den ene løspuppen havner på vidvanke). Hun er ikke en blåkopi av hans Wenche Foss-parodi, skjønt diksjon og tonefall har visse fellestrekk.
Fruen er definitivt en skapning for og av Oslos vestligste vest, sånn cirka 1960, og Andersen bruker sin revytiming med effekt. Han sprer også moro i rollen som postmann Gudleik Knotten, ulykkesfugl og testkanin for Reodor Felgens hjelpsomhet.
«Heia Flåklypa!» skiller seg fra mye annet teater i dagens Norge ved at den forsøker å holde seg til en slags dialekt-helhet. Flåklypas innbyggere snakker alle sammen døladialekt, eller nær nok døladialekt til at vi som kommer andre steder fra kan godta den som det. Som i Aukrusts univers hører typene til bygdeoriginalens storhetstid.
Nils Johnson spiller altså Reodor Felgen, men «Heia Flåklypa!»s egentlige Reodor Felgen heter Dordi Strøm. Hun er scenografen som har gitt utforming til hans oppfinnelser, med frodig fantasi og finurlige tilleggsfunksjoner. «Det er herlig å bo her i Flåklypa», synger ensemblet, og mye er herlig i forestillingen. Typekomikken burde appellere både til barn og voksne, handlingsforløpet har spenningsutvikling, og selve spannkastekonkurransen er forbilledlig løst.
Men noen av forestillingens elementer kunne nok Holter & co fått enda mer ut av. Videografikken (Åsmund Bøe og Dordi Strøm) viser geografiske forflytninger, og skiftninger i vær og vind. Men den brukes for eksempel ikke for å understøtte lydene vi hører når det går litt «fort i svingene» for postmann Knotten. Jensegs dialog når ikke helt opp til aukrustsk ordlek, sangene har en tendens til å bremse handlingen, mens sangtekstene forteller oss slikt som vi allerede vet, og premiereforestillingen er der deler der en merker hark i skuespillermaskineriet, i tekstframføring, dialektisk tilpasning og i noen scener underskudd på kroppsspråk.
Dette siste er ikke mer omfattende enn at noen flere gjennomganger på turné nok vil reparere det, og uansett har «Heia Flåklypa!» en viss kraft i klypa.
Anbefalt nedre aldersgrense? Riksteatret har satt den til fem år, men jeg vil tro at sju, åtte eller ni passer bedre, litt avhengig av modenhet og teknisk duppedingsinteresse.