Snøen laver ned i nattemørket, drysser over en dal. I skogkanten ses et hus: «Et hjem. For barnebursdager, middagsselskaper, uendeligheten av hverdagslige ettermiddager, for tassende skritt om natten, i gangen, fra rom til rom, for feber og arbeid.»
Tiril Broch Aakre starter sin første roman her, med en vakker og visuell prolog som aktiverer leserens sanseapparat.
Som en sceneanviser skildrer hun eksteriøret før hun zoomer inn på huset, passerer veggene og fokuserer på to sovende, slik de ligger i sengen: «Han i et løp, hun i et fall, som ut fra et fly, før fallskjermen foldes ut.»
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Aakre begynner med det ytre landskapet før hun plasserer seg helt nært; på jeg-fortelleren Tanja. Tanja og ektemannen har nylig mistet datteren, antakelig i spisevegring. Denne desembermorgen reiser mannen til Brussel og Tanja skal klare dagen alene, buksere rundt med to små mens det snør og snør og snør, håndtere sorgen og hverdagslighetene, motta en gjest.
I tillegg til spenningen ved dagen, ligger mye av gleden ved romanen i språket. Det er klart, ømt og billedsterkt. Aakre debuterte med lyrikk (2013), og poesien får fint spillerom også her.
Som der hun billedlig skildrer mørket i Tanja som regn på frontruta, og gjør den krampaktige stillstanden hennes gjenkjennelig slik: «Det var som om jeg var delt på langs, og halve kroppen var her, sammen med de andre, mens den andre halvdelen var under vann. Og jeg visste at hvis jeg gjorde for brå bevegelser, kunne vannet sluke meg helt igjen.»
Tanja vet ikke om hun vil opp eller ned. Så hun har holdt seg urørlig, fram til nå.
Hun har en sorg som strider mot alt. Foreldre skal redde barna, sørge for at de lever opp, spiser. Det er basal biologi. Tanjas datter sultet i hjel. Det er en stor stein å rulle.
Men kanskje er denne lange dagens ferd mot natt et bevissthetens øyeblikk for Tanja, der hun kan akseptere livet og erkjenne: «Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten.»