De sørger for at for at «skitten» sex-nivået opprettholdes

TV-SERIE: Når HBO nå sparker i gang fjerde runde med «Game of Thrones», kanalens store prestisjeprosjekt og publikumsmagnet, er det rimelig trygt å anta at abonnementstallene vil skyte i været. For etter en tredjesesong som litt for ofte føltes som en samling omstendelige transportetapper, veide manusforfatterne og produsentene D.B. Weiss og David Benioff grundig opp med en innspurt som sendte en sjokkbølge gjennom både internett og lunsjsamtaler verden over.

Kjenner du ikke hendelsene i seriens tre første sesonger og ønsker å fortsette med det, bør du ikke lese resten av denne anmeldelsen.

Dermed er nå en drøy tredel av hovedkarakterene vi ble introdusert for i pilotepisoden falt fra. Og i tilfelle noen skulle ha vært i tvil etter at Ned Stark mistet hodet i avslutningen av debutsesongen, har Weiss og Benioff nylig uttalt at ingen nå er trygg. «All men must die» er tross alt slagordet sesongen lanseres med.

Trusler på alle kanter

I sør jobber kongens hånd og bestefar, Tywin Lannister, iherdig for å befeste familiens styre over de sju rikene. Men mens dragemor Daenerys Targaryen stadig rekrutterer til sin slavehær i øst og Stannis Baratheon konspirerer på øya si, truer Mance Rayders enorme hær i det ville nord. Innenfor bymurene i King's Landing befinner dessuten en ny trussel seg: Nykommeren prins Oberyn av Dorne, bror av den siste Targaryen-kongens kone som brutalt ble slaktet ned med sine barn da Lannisterene kastet «den gale kongen» fra tronen. Sistnevnte (med elskerinne) sørger for øvrig for at «skitten» sex-nivået opprettholdes, når stundens alvor senker seg over de som tidligere har fylt den obligatoriske kvota.

Og akkurat som i tidligere runder av serien, mangler det heller ikke handlingslinjer og karakterer å følge med på. Om ikke man har superlimhukommelse eller allerede kjenner bøkene, gjør man best i å følge serien med kart, kompass og slektstrær for hånden.

Så forgrenet har historien nå blitt (med for eksempel de gjenværende Stark-familiemedlemmene spredd for alle vinder), at enkeltepisodene ikke har plass til alle parallellfortellingene. På den ene siden er det jammen godt de ansvarlige ikke prøver å presse inn det hele, men det er heller ikke så gunstig for seeropplevelsen at en av mange detaljer kan vise seg svært meningsbærende flere episoder senere.

Selv om flere karakterer fortsetter å irritere med sin ensporethet (kong Joffrey, Cersei, Daenerys og Theon Greyjoy spesielt), har andre, som Jamie Lannister til Brienne av Tarth og Arya Stark til Hunden, bygget opp en tørt humoristisk dynamikk som gjør dem til en fryd å se sammen. Produksjonsmessig er det også som vanlig lite å utsette, serien er ikke et millionsluk uten grunn.

Men den bærer altså fortsatt med seg børen av en litt for omfangsrik historie, som gjør seg best ved gjensyn.