Merethe Lindstrøm har et følsomt og alltd interessant blikk. I årets bok, med den poetiske tittelen «Fra vinterarkivene», lar hun det hvile på de aller nærmeste.
Det er en vakkert formulert fortelling, selvbiografisk, naken og rå. Men (roman)formen dette personlige materialet har fått, er ikke like overbevisende.
Også «Fra vinterarkivene» består av bruddstykker av flere skikkelsers historier, holdt sammen av en løst sammenspikret ramme: Fortelleren, Merethe, har flyttet på landet med mann og barn. Hun skriver, betrakter landskapet, går tur med hundene.
Mest av alt holder Merethe et vaktsomt blikk på kjæresten gjennom atten år, du-et i fortellingen, Mats. Mats som ruser vekk angsten og ikke alltid vil livet: «Du sier du har tenkt på å dø, du har tenkt på det igjen.»
Mangel på penger, bosted, trygghet, livslyst. Skikkelsene i bøkene hennes kan ha en følelse av å mangle noe andre har, noe vesentlig.
I Lindstrøms forrige bok, novellesamlingen «Arkitekt», møtte vi et par som likner Merethe og Mats. Også de befinner seg i mangeltilstand, i en livsnød, isolert på landet. I begynnelsen tror Merethe i årets bok at de har funnet stedet de kan høre til:
«Så går det litt tid, du står sjeldnere inne på rommet, staffeliene er tomme. Jeg kjenner det jeg også. Vi har tatt med oss for mange mennesker ut hit.»
Det som først synes å være historien om Mats, er også mange andres historie. Ikke minst Merethes. Slike fragmenter av liv kan fungere fint sammen, men her går noe nesten i stykker, fordi for mye skal med. Også historien om Mats preges av en inkluderingsvilje. Ikke bare smerten hans, med jobber han har hatt, kurs han har tatt, jenter han møtt, er med.
En strengere regi ville tjent «Fra vinterarkivene».
«Fra vinterarkivene» handler om samliv, fremmedhet og dager som punkteres av redsel.
Boka er en fortelling som trekker i flere retninger. Det gjør den til en litt ubestemt, men like fullt vakkert formulert kjærlighetserklæring til de nærmeste, til livet slik det er.
Merethe Lindstrøm
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN