Da «Slåttekar i himmelen» kom i 2014, var jeg en av mange som holdt den fram som en av årets beste bøker. Dette vakre portrettet av forfatterens oldefar Knut Nesje hadde en fortellerstyrke, energi og billedrikdom som viser Edvard Hoem på sitt aller beste. I oppfølgeren, «Bror din på prærien» (2015), fulgte vi blant annet sønnen Eilerts nybyggerliv i Amerika. Den var på alle måter lesverdig, men manglet etter min mening den høystemte varmen i første bok. Heller ikke i denne tredje gløder forfatteren Hoem.
Edvard Hoem
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Her møter vi forfatterens farfar Edvard Anton, født i 1881. Da han var sju, tok slåttekaren og kona Serianna den tunge beslutningen om at han skulle settes bort til den barnløse morbroren og hans kone.
Det betød en ensom oppvekst og bitter oppvekst, men også at han ble odelsgutt på den lille gården Ytre-Hoem, som han bygget opp gjennom det som kjennetegner folket i disse verkene: umenneskelig slit og sterk tro.
Liksom i forrige bok, følger vi amerikafarerne parallelt. De to brødrene skriver til hverandre om utvidelser av gårdene, barnefødsler, god og dårlig avling, tekniske nyvinninger. Både den urolige, egenrådige og taleføre kjempen Eilert i Canada, og den mer forsiktige Edvard Anton var arbeidsjern, med trofaste, men svakelige koner og en hurtig økende barneflokk.
Hoem skriver vakkert og tidsnært. Han utforsker skjebnene gjennom kirkebøker, brev, historikk, anekdoter – og en stor porsjon ren diktning.
I dette som også blir fortellingen om hvordan det moderne Amerika blir til. De bygger skoler og kirker. Eilert kjøper bil og mer jord.
Så kommer første verdenskrig og depresjonen, overproduksjon og dyrtid.
I Norge skjer det samme i mindre skala. Anton Edvard satser stort og tar opp lån, som han mirakuløst nok klarer å betale ned ved å ro fiske på Bjørnsund om vinteren.
«Men det indre lyset i deg, Eilert, det er ikkje lenger like skinande som før», sier kona Martha til Eilert et sted. Det kunne også vært sagt om forfatteren av denne boka. Den mangler den varme inderligheten som preget portrettet av slåttekaren. I passasjer blir det mer beskrivelse enn historiefortelling.
Etter hvert kommer dikteren i Hoem frem, blant annet gjennom de fantastiske portrettene av søstrene Serianna og den eksentriske Gjertine. Da strør han også rundt seg med disse forførerisk vakre bildene han er så god på. Som da Eilert sår korn med to av barna; «Og når skumringa kom, kunne ein framleis skimte dei tre personane mot horisonten, og hendene dei strekte ut og kornet som fall mot jord, det kunne sjå ut som om dei sådde stjerner.»