Krig og kaos herjer i Europa anno 2025. Paris brenner, London raseres. Mennesker flykter, tvangsflyttes eller mobiliseres i krigen. Skrekkbildene flyter over tv-skjermen idet portør og ambulansesjåfør Ejnar gjør seg klar til arbeid på sykehuset i Tasiilaq. Den grønlandske bygda er en fredelig plett i havet, men denne gryende dagen vil Ejnar og medbygdingene seint glemme. Alt forskyves. Det lille stedet koker av hektisk aktivitet, mistro, kåtskap, overtro og kjærlighet.
Forfatter Kim Leine er født i Norge og flyttet til Danmark som tenåring. Etter femten turbulente år på Grønland returnerte han til Danmark i 2004 og debuterte i 2007. Gjennombruddet og prisdrysset kom med fjerdeboka, «Profetene i Evighetsfjorden» (2012), om en misjonær på Grønland. For boka fikk Leine Nordisk Råds litteraturpris. Også i årets roman, «De søvnløse», tematiseres tro og overtro på Grønland, menneskenes livsvilkår, og spenningene mellom grønlendere og dansker.
Boka er en kollektivroman med mange mennesker involvert. Men «De søvnløse» er også en sykehusroman, i beste forstand. Alt skjer i og omkring stedets sykehus. Foruten Ejnar møter vi overlege Gordon, hans bryske sykepleierkone Rikke, tolken Henriette som oversetter fra grønlandsk til dansk, tyske Michelle som har brukket begge anklene og har et forhold til Gordon, schizofrene Sivert som denne dagen skaper trøbbel, og den pensjonerte legen og surrekoppen Palm. Og mange flere. De er en broket gjeng, presist og ømhjertet tegnet av Leine.
Kim Leine
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Stemningen i romanen er spesiell. Leseren føler på angsten for en kommende katastrofe, mens Leine lettbent slentrer fra karakter til karakter. Mørket i Europa settes opp som en kontrast til lyset på øya. Handlingen foregår et juli-døgn hvor sola ikke går ned. Midnattssola gjør alle øre og søvnløse. Grønlendingenes samfunn er likevel ikke uten mørke. Fattigdom, vold og indre spenninger er et tema Leine har behandlet før og også nå.
Ved å la synsvinkelen stadig og radig skifte, former Leine et vidt og nyansert bilde av menneskene og situasjonene. Alle de rundt tjue aktørene har synsvinkelen i kortere eller lengre strekk. Slik blir boka også en slags stafettroman, der pinnen mer eller mindre hurtig overrekkes fra person til person. Dette er snedig gjort og gir høy temperatur i romanen. De umerkelige glidningene i synsvinkel skaper komikk og forståelse for karakterene. Vi blir glad i disse folka.
Synvinkelskiftene avslører også hemmeligheter. Lenge er det vi vet om Ejnar at han har en kreftsyk kone. Men et møte med Rikke i sykehuskorridoren avdekker noe annet. Synsvinkelen skifter fra henne til ham idet de støter på hverandre. Ejnar finner fram en serviett og tørker leppa hennes med den. «Hun skvetter tilbake. Hva gjør du? Han ler. Du så så varm og svett ut. Å. Takk. Det var snilt. Hun kikker forundret på ham. Han rister på hodet, og ler brydd, hjertet hans slår tungt. Jeg elsker deg, tenker han. Jeg har alltid elsket deg.»
Med vekslingen mellom bevisstheter følger sceneskift; fra sykehuset, til kaia og fjellskrenten ovenfor. Det gir en god dynamikk og bevegelse til romanen. Intensiteten øker gradvis. Det begynner rolig, nesten litt omstendelig. De siste sidene sitter leseren med hjertet i halsen, før det hele utarter på kostelig, anarkistisk vis, med massiv innendørsrøyking på sykehuset.
Denne kombinasjonen av letthet og tyngde, drama og komikk, sceneskift og vakker scenografi, gjør romanen til filmmateriale. Den er en munter nordisk noir. Undergangstematikken som europabildet skaper, er ikke et hovedelement i fortellingen. Skjønt helt uten varsler er romanen ikke. Leine maner til å se det lille (sykehuset, Grønland) i sammenheng med det store (Europa, verden). Antropologen Michelle formulerer varskuet slik: «destruksjonen kommer alltid, alltid, alltid innenifra.»
«De søvnløse» er alvorlig og leken fortelling om en dag i livet, om ett døgn i mange tett forbundne liv. Boka er god å lese, varm og menneskelig, og tragikomisk, slik livet kan være.