|||ALBUM: En tommelfingerregel i norsk realitypop er at det gjerne blir kjedelig når radarparet Jan Fredrik Karlsen (manager) og Jørn Dahl (produsent) er involvert.
Her er det den i følge folkedypet kontroversielt utstemte «X Factor»-deltakeren Elin Gaustad som får unngjelde for dette omvendte King Midas-prinsippet.
Har du fin stemme — ikke spektakulær, ikke spesiell, bare fin — må du ikles karakterbyggende omgivelser (låter og lyd), alternativt må du synge så bra at du kan fargelegge grå låter og grå produksjon.
Elin Gaustad
Plateselskap
Gaustad synger bedre enn hun skriver låter, men får ingen hjelp til å heve det ene og skjule det andre — alt står bom stille i drøvtyggende, vannkjemmede Lene Marlin-goes-countrypop-aktige omgivelser (Marlin har skrevet to låter her).
Den påfallende mangelen på nerve og personlighet hindrer ikke at man spekulerer i om Gaustads skjebne kunne vært betydelig bedre ivaretatt hos noen med vilje til enklere eller mer sofistikert iscenesettelse.
I stedet for denne dølle mellomtingen vi hører her - Karlsen/Dahl-imperiets varemerke.