Steinar Løding (65) er et litterært kraftverk i menneskeskikkelse. Bøkene hans er blant de mest originale og merkverdige i nyere norsk litteratur.
Forfatteren imponerer med sin dybdeboring i språkets muligheter. At forfattere av hans kompromissløse kaliber fins, er en gave til norsk litteratur. Samtidig puster man som anmelder lettet ut over at ikke alle hans kolleger har det samme ambisjonsnivået.
Løding debuterte i 1982 med den originale romanen «Glomma brenner». Ti år seinere kom romanen «Erindringens tre» (1992), en sterk historie om arrestasjonen av norske jøder under andre verdenskrig. Dette var før temaet kom på dagsordenen for alvor.
Det andre bindet, «Jernalderdrøm. Og. Forsøk på en poetikk» (2008) var en sprenglærd bok full av refleksjoner over litteraturens vesen. Boka fikk Kåre Bulie til å slutte seg til beundrernes rekker, selv om han understreket at dette er en forfatter som krever den ytterste tålmodighet av sin leser.
Steinar Løding
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Der ligger også «Victoria», nylig ankommet fra England med to passasjerer, begge av svart avstamning, en kvinne og hennes sønn, hvis far visstnok het Fjære, eller Fjaere. Andre stemmer tilhører eieren av hotellet American Hotel Villa Chicago, dessuten diverse bygdebeboere av forskjellig sosialt opphav.
På de siste sidene møter vi den oppdiktede forfatteren Fartein Veøy (som står bak verket), Lødings alter ego, i en kommentar til den teksten man har vært igjennom, som egentlig er historien om hans egen familie.
Løding minner om en forfatter som William Faulkner, og ganske riktig, referanser til romaner som «As I Lay Dying», «Larmen og vreden» og «Absalom, Absalom» dukker opp i Veøys avsluttende betraktninger. Historiske scener og utlegninger glir ut og inn av teksten, formidlet gjennom figurenes erfaring, temperament og kunnskap.
Et flammende kalidiskop av hendelser og språklige kaskader utspiller seg for leserens indre blikk. Boka er et gigantisk forsvarsskrift for diktningens berettigelse i verden og historien.
Som det står nederst i en fotnote: «Den poetiske sannheta, denne teksten, er her viktigere enn den empiriske.»